B A R F O T

The higher that I climb, the deeper I fall down

2012-01-19T19:08:00.000+01:00

Jeg vet ikke helt hva som skjedde. Forrige uke var alt så fint og godt, helt uten grunn. Og denne uka har alt vært tungt og grått, uten grunn.

Det er vanskelig å snakke, vanskelig å være en del av verden.

Men jeg prøver. Jeg holder ut, så godt det går, og prøver å gjøre som jeg skal, selv om det er vanskelig.

Ordene vil ikke helt komme til meg for tiden, hverken ut av munnen eller ned på tastaturet. Heldigvis har jeg noen gode hjelpere, som tar seg tid til meg, selv om alt i meg skriker at jeg ikke fortjener alt det gode de har å gi meg.

I dag ble dagen reddet av en helskjønn ergoterapeut. For heldigvis finnes det noen mennesker som gjør meg trygg bare ved å være der, og noen ganger er det bare det som trengs for at verden går fra uutholdelig til mange grader varmere.

"Det skal ikke så mye til med deg, Lise", sier hun etter vi har gått en tur, og hun har i grunnen rett. Det skal ikke så mye til, bare man finner den riktige lille tingen.

Takk.

Psyk Foranding, 20:30, TV 3

2012-01-18T00:10:00.000+01:00

Onsdag kveld kommer jeg til å sitte som klistret til skjermen, og det synes jeg du skal også:

Om å endelig ha det litt bra og være bare Lise

2012-01-14T23:50:00.003+01:00

Det begynner kanskje på torsdag, eller onsdag, det kommer litt sånn snikende, ikke som disse plutselige hyperaktive svingningene, men en behagelig opptur.

Med en skikkelig innsats fra meg selv, tilbringer jeg torsdag formiddag på bowling, og jeg har det gøy. Og er det noe jeg trenger, er det erfaringer i å kose meg med noe jeg på forhånd må tvinge meg ut i.

Så der står jeg altså, nei, jeg står knapt, faktisk, jeg klinker til med et par strike og hopper rundt med armene i været og et veldig ekte glis om munnen.

Det er gøy å være uventet flink til noe.

Forresten er det godt å ha en dag hvor selv ikke bitende kulde kan bryte meg ned, for er det noe jeg hater er det å fryse, og bowlinghallen på Dora er ikke akkurat varm midt i dette uværet torsdag den tolvte byr på.

Godt plassert foran ovnen tilbake på avdelinga gjør jeg den siste finishen på et temmelig vidløftig prosjekt jeg har puslet med en stund, og finner enorm tilfredsstillelse i at jeg faktisk kommer til å bli ferdig i dag. Ja, i at jeg overhodet blir ferdig med et av mine alltid mange prosjekter!

Torsdag er også dagen vi alle har gledet oss til, i en tilværelse hvor mat er det viktigste av alt, for endelig er det laks til middag, og det er akkurat like godt som jeg husker.

Senere samme dag går et av mine lenge etterlengtede ønsker i oppfyllelse: Jeg får lov til å trene! Og det er ikke hvilken som helst trening, nei, jeg og miljøkontakt K trosser snøstormen og biler til 3t hvor vi danser oss halvt ihjel på en afrotime. Så vidunderlig befriende å få slippe seg løs og bruke kroppen igjen! Jeg er så vidt i stand til å stå på bena hverken før eller etter, energien bobler i meg, og jeg kan formelig se meg selv gi depresjonen et hardt spark bak!

Etter kveldsmat ser vi film; hva gir du meg, film to kvelder på rad, så vi ikke Løvenes Konge senest i går?

Jeg sovner nesten på sofaen og er i seng før ti, herregud, jeg sover som en stein natten gjennom og våkner uthvilt i sjutiden. Det er så godt.

Før frokost rekker jeg å ferdigstille det såkalte prosjektet jeg nevnte. Fiks ferdig på døren til dagligstua henger nå en hjemmelaget gledeskalender. Den er fylt med ting som gjør meg glad, som for eksempel hvite katter, antikvariat, såpebobler og Mummitrollet. En for hver dag, 366 gleder. Med en målsetning om å spre litt glede, kan jeg allerede senke skuldrene og smile, for jeg møter mange smil og godord denne dagen. Forhåpentligvis treffer jeg noen med gledene mine en gang i blant også.

Vel hjemme rekker jeg å bli litt sint av den der kulden, men det blir bra når pappa kommer hjem og tenner opp i ovnen.

Omtrent her er jeg det opplever det øyeblikket som gjør at jeg ikke lar meg tippe over til The Dark Side, og holder meg fokusert på alt det gode disse dagene har gitt meg.

Det slår meg ikke før litt senere denne fredag den trettende, hvor mye dette øyeblikket betydde, det er nesten som jeg ser meg selv litt utenfra i ettertid. Der ligger jeg i en temmelig forkrøplet stilling foran ovnen, med The Hobbit oppslått på gulvet foran meg, og leser uten å ense omverdenen.

Og det er dette som fyller tankene mine når jeg smiler fredag kveld, for jeg vet med meg selv, at i det øyeblikket, og ikke bare et øyeblikk, men kanskje en halv time, var jeg meg. Jeg var bare Lise, og ingen sykdom. Ingen forstyrrelser i hode eller sinn, bare Lise.

Nå vet jeg, at jeg er på riktig vei.

Inni det håpløse mørket et sted

2012-01-10T23:56:00.003+01:00

Når mørket gjør blind og natten er kald
Hvor går jeg videre, hvor er det jeg skal?
Hva kjemper jeg for hvis verden er sort?
Jeg vil ingenting mer, jeg vil bare bort!

Men inni det håpløse mørket et sted
finnes en stemme som ber: gi meg fred!

For inni meg finnes en brennende ild
som sier når jeg ikke tror: jeg får til!

Det usynlige

2012-01-03T12:43:00.001+01:00

Ei dame jeg kjenner sa en gang noe sånt som at sånn er det jo med oss kunstnersjeler - "itjnå filter". Dette med filteret fikk jeg høre om senest i går, og jeg kan ikke annet enn å riste på hodet. For hvor finner dere alle nyansene, hvor er det lyseblå, de dyplilla tonene? Det er sånn et skjærende skille mellom svart og hvitt.

En annen ting jeg har fått høre noen ganger i det siste, er hvor godt jeg ser ut. Jeg får høre at jeg ser friskere ut, at det er så godt å se, at jeg er bedre. Jeg ser ikke sykelig tynn ut lenger. Så godt å se.

Hvorfor det? Har jeg mest lyst til å spørre. Hvorfor synes du det er så godt å se? Jeg var da aldri fysisk syk. Jeg var, er psykisk syk. Psykiske lidelser sitter i hodet, i tanker og følelser, ikke i kroppsmasse og ansiktsuttrykk. Ikke døm meg ut fra bildene du ser. Ja, jeg har lagt på meg, men så prøver du kanskje å hente deg inn med å peke på et glimt i øyet. Jeg er scenevant, tror du ikke jeg kan mane fram en liten glød i noen sekunder, minutter for et enslig fotografi?

Ja, jeg har blitt bedre på noen områder. Men jeg er fremdeles veldig syk. Du kan kanskje møte smilet mitt i en time eller to, for så langt har jeg kommet, jeg kan holde fasaden, og til og med ha det bra innimellom.

Men ikke uttal deg uten engang å ha tilbringt en dag med meg. For du vet ikke hvor mange bøtter tårene mine kunne fylt, hvordan angsten sluker meg hel, hvordan selvhatet etser seg fra innsiden og ut, hvordan jeg kjemper.

For jeg kjemper. Hvert sekund, hvert minutt, hver time, hver dag. Min arbeidsdag er døgnet rundt. "Hvis du er heldig får du pause om natta", sa kontakten min i går. "Hvis jeg er heldig", sa jeg.

Du kan ikke se på kroppen min hvordan jeg har det inni meg. Du kan ikke se krigen i meg, elefanten som legger seg overbrystkassen min, vakuumet i magen som utsletter alt det gode.

Og jeg må bære det alene.

Så støtt meg heller. For jeg har det vondt.

Omveltninger

2012-01-03T10:38:00.000+01:00

30.12.2011

"Så halverer nav bistanden, verdens beste behandler slutter, vektnåla tipper oppover, og samtidig kommer nyttårsaften, en av de verste dagene jeg vet. I dag har jeg grått så selve pusten smaker salt og øynene er røde og hovne. Og gråte er visst det man skal gjøre når man er lei seg. Jeg er lei meg fordi jeg er redd økonomien ikke går rundt. Jeg er lei meg fordi jeg ikke lenger har tryggheten jeg fant i behandler M. Jeg er lei meg fordi jeg legger på meg og sykdommen min blir usynlig igjen, usynlig, men like tilstede. Jeg er lei meg fordi jeg må møte enda et nytt år. Om tre små dager må jeg skrive 2012 bak datoene, og det borer et hull i hjertet mitt, jeg er ikke klar for et helt nytt år. Jeg er ikke klar!"

Lurkikk inn i vårt lille hjem

2012-01-02T15:47:00.001+01:00

Alle kunne jo se på de forrige bildene at det er relativt pent hjemme hos oss, men jeg tror kanskje min begeistring kan settes litt bedre ord på uten ord.

Tenkte vi kunne ta en titt på noen gamle bilder hvor stue og kjøkken befinner seg i bakgrunnen:

Deretter kan dere jo få se hvordan det ser ut sånn omtrent nå:

Og dere... se den TV'n da!

Ting jeg liker med jul

2012-01-02T14:01:00.000+01:00

Å stå opp på julaften til julepyntet stue
Suksessterte og delfiakake
Roen
Julehefter
Å knekke nøtter selv
Grøt med mandel i
GAVER
Pepperkakehus
Lukten av granbar
Alt det røde
Glitter og stas overalt
Klemmer
Takknemlighet
Gode frokoster
Å se film midt på dagen
Cageball med familien Klevstuen
Tente lys
Samhold
Den fine nisselua mi

Jul i Liseland og nye omgivelser

2012-01-01T21:22:00.000+01:00

"Kaketunet" av spis-jentene her på posten.

Nyttårspyntet.

Mitt mer eller mindre spontanlagede pepperkakehus.

Mamma og pappa på det lekre, nye kjøkkenet.

Nyoppusset stue!

Nogenlunde motvillig ferdigpyntet til selskap.

Pinnekjøtt og kålstappe.

Nyttårsaften.

Ikke ønsk meg godt nyttår, ønsk meg god søndag, god aften, hva som helst, ikke det.

2012-01-01T18:46:00.000+01:00

Lufta er klar og kald der jeg kaver meg gjennom snøen uten noe annet mål enn å dempe den intense uroen. Utenfor fiskehandelen møter jeg en hyggelig mann fra Adresseavisen som lurer på om jeg har noen nyttårsforsetter, og jeg må nesten le. "Absolutt ikke!", sier med et slags hånflir og jeg prøver å avslutte samtalen med et mer eller mindre hyggelig avslag. Mine tanker rundt nyttår egner seg ikke å dokumenteres på film noe sted.

Jeg liker ikke nyttår. Sannheten er at jeg blir kvalm bare av å se tallet 2012 nedskrevet. Det er bare et tall sier de, en dato som endres, ingenting annet. Det presterer de å påstå, mitt oppi alt hysteriet. For er det noe nyttår ikke er, så er det "bare". Uansett hvor jeg snur meg kommer jeg ikke unna noen som ønsker godt nyttår, prat om nyttårsfester, mimring om året som har gått, artikkel på artikkel om både det nye og det gamle året. Det er er så symbolsk at jeg får lyst til å gi dem alle en på trynet. Kan dere ikke la det være bare en dato!

Hva nyttår er for meg? Det er tiden for å ta et oppgjør med det gamle året, det turbulente, vonde år 2011, og forberede seg på det nye, 2012, gjerne med grenseløs optimisme med overambisiøse forsetter.

Det er ingenting annet enn vondt for meg å tenke på. Enda et år er gått. Mine gamle klassekamerater sitter med papirer på bachelorgrad, de gifter seg og får barn, mine egne småbrødre har vokst forbi meg på alle måter. Enda et år har gått uten at jeg har noe nevneverdig å vise til. Greit, jeg har oppnådd små personlige mål, tatt musesteg, og er kanskje på vei framover på ett eller annet vis, men med fet skrift og to streker under musesteg. For verden raser forbi meg, den skynder seg framover framover framover, mens jeg fremdeles står her og kaver i den samme gamle gjørma.

Jeg har ingen forhåpninger for 2012. Jeg greier ikke å se lenger enn kanskje en dag fram i tid, nesten ikke det en gang. Hvis jeg overhodet prøver ser jeg bare utfordringer på utfordringer, og jeg anser meg ikke på noen som helst måte rustet til å takle dem.

Ikke si at det ordner seg, ikke kall meg sterk. Jeg vet at 2012 kan bringe med seg gode ting, men jeg vil helst slippe å forholde meg til et helt år av gangen. Da drukner det lille håpet jeg har.

Javællda

2012-01-01T15:34:00.000+01:00

, snerrer hun oppgitt og skuler mot PC-skjermen. Nyttår. Nyttårsfeiring, nyttårsforsetter, tilbakeblikk, man skal liksom ta et oppgjør med året som har gått og innstille seg på et nytt. "Det er bare datoen som endrer seg", prøver de å temme fortvilelsen min med, men uansett symbolikk, er det er dag verden omtrent går av hengslene. Jeg boikottet "godt nyttår"-hysteriet, forsetter og var langt inni drømmeland når klokka slo tolv. Men greit. Jeg har levd ett år til jeg, som alle andre. Nå kan vi faktisk sette en strek over 2011, og i alle fall late som vi er over det, så jeg skal prøve å holde meg stående på den bølgen jeg også. Tilbakeblikket.

2011 var sterkt preget av spiseforstyrrelse, depresjoner og innleggelser. Blant lyspunktene var det mange kinoturer, konsertopplevelser og gode venner.

Året da bloggen ble et vindu mot verden som finnes i meg, da verden viste takknemlighet i form av lange mailer og kommentarer og gode ord, da jeg møtte forståelse, da jeg blogget mer enn noen gang.

Da jeg var innlagt på akuttpsykiatrisk flere ganger, og fikk et lite drøss med nye, utrolig gode venner. Da jeg klipte sommerfrisyre og druppet vinterluggen, da jeg eksperimenterte med neglelakk, malte bilder og kjøpte masse smykker og musikk.

Da jeg sluttet helt å trene, da spiseforstyrrelsen tok over kroppen, da jeg tok den tilbake.

2011 var året da jeg fikk hjelp.

JANUAR

Jeg ble tynnere enn jeg noen gang prøvde å bli. 2011 ble døpt til "bloggens år", og jeg åpnet meg mer enn noen gang for bloggverden, og jeg har ikke angret et sekund.

Smakebit fra januar.

FEBRUAR
Februar var vond. Jeg begynte måneden innlagt på A4, og fant trøst i vakre mennesker. Her ble jeg dessuten kjent med tre vidunderlige jenter, og opplevde et samhold oppi alt det vonde som jeg aldri kommer til å glemme. Etter utskrivelse fikk jeg endelig gå hos en behandler jeg kom overens med, og holdt hodet over vannet.

Februartanker.

MARS

Jeg fylte 22 år innlagt på akuttpost. I etterkant ble den feiret med den første drinken etter godt og vel ett og et halvt år som totalavholds. Mye av tiden var preget av voldsomme humørsvingninger - fra latterkramper til hysterisk gråt. Månedens lyspunkt var et intenst et: en ny bestevenn.

Marsminne.

APRIL

Jeg var på min første fest på nesten to år. Depresjonen slapp litt taket innimellom, selv om jeg hadde mye angst, og sov dårlig.

Lise i april.

MAI

Jeg prøvde å møte verden litt igjen, men syntes det var for mye vondt mellom de små solgløttene, og feiret 17. mai også på akuttpost. Stort sett var jeg mye redd, mye sint og mye fortvilt, men jeg tviholdt på håpet og kampviljen.

Håp fra mai.

JUNI

Jeg var på forvernssamtaler på spesialpost 4, og dvelte i en voldsom ambivalens. Det meste av tiden var jeg hekta på TV-serier som House, Bones, Glee og Private Practise. Jeg begynte å få det mye bedre, og engasjerte meg i ting igjen. Dessuten begynte jeg så smått å skrive skjønnlitterært igjen, denne gangen et par små dikt.

Mest kommentert i år.

JULI

Jeg var alene hjemme og levde i Harry Potter-lykkerus. Jeg hadde den beste måneden på et år. Selv om slutten av den var preget av rystelse og sjokk, følte jeg desto sterkere på en beundringsverdig medmenneskelighet. Også gjorde jeg årets (foreløpig) eneste hårforanding. I løpet av uka alene malte jeg dessuten et ordentlig bilde, for første gang!

Maleriet.

AUGUST

Jeg startet måneden med å riste av meg tårer og tvinge meg konserter som var fantastiske, men fikk det verre og verre. Jeg unngikk akuttinnleggelse med en spontantur til Sverige med verdens beste pappa som vekte motivasjonen i meg. 23. august ble jeg skrevet inn som pasient på Østmarkas spesialpost 4. Før jeg dro lagde jeg også et motivasjonsalbum jeg fremdeles tar frem titt og ofte.

Klar for action.

SEPTEMBER

Jeg blogget som en helt. Pottermore åpnet, og jeg ble sortert i Hufflepuff. På avdelingen plagdes vi med TV-kameraer, men var storfornøyd med TV3 som lager en så viktig dokumentarserie. Jeg gjorde mye kreativt, noe som reddet meg fra altoppslukende depresjon og svekkende motivasjon.

Innlegget med de beste kommentarene.

OKTOBER

Jeg dro på konsert med Maria Mena, ganske så impulsivt, og var nærmest i ekstase. Ellers slet jeg fortsatt mye motivasjonen, men holdt stand. Lite blogging, beinhard kamp.

Dikt i oktober.

NOVEMBER

Jeg så Breaking Dawn på kino og var hyper av begeistring. Resten av tiden hørte jeg på musikk, og ble helt forelsket i tonene til Siri Nilsen, Ane Brun og Maria Mena. Jeg jobbet hardt for å akseptere vektoppgang, og kom over en liten kneik.

Novemberangst.

DESEMBER

Jeg lagde julegaver og hadde mye etterlengtet datafri. Deretter hadde jeg en fantastisk julaften, før jeg tok farvel med en fantastisk behandler og går inn i 2012 med vondt i hjertet.

Tilbakeblikk på et tilbakeblikk.

Diagnose = schmiagnose eller fot i hose?

2011-12-28T17:08:00.000+01:00

Det er innmari sprikende holdninger til det å få merkelappen "psykisk syk". Jeg tenkte jeg skulle dele noen av dem jeg ble møtt med.

I skrivende stund er det et drøyt år siden jeg fikk tildelt det vi så fint kaller min diagnose. Jeg hadde flagret litt rundt i ymse angst- og depresjonsproblematikk, men til slutt fikk jeg altså den som ga navn til kaoset mitt.

Av ulike årsaker ønsker jeg ikke å dele den med det store internettet, men jeg vil dele noen av reaksjonene jeg fikk i etterkant. To av mine nærmeste venninner, la oss kalle dem M og F, hadde svært ulike synspunkter på dette.

M tok nyheten innover seg med stor interesse, og følte kanskje noe av det samme som meg: at bitene falt på plass. Hun var særdeles ivrig på å lese seg opp om temaet, og var nesten begeistret over hvor godt beskrivelsene stemte overens med den Lise hun kjente.

F reagerte totalt annerledes. Hennes første reaksjon virket aller mest oppgitt og nærmest forferdet, og hun tok fullstendig avstand fra det hun hørte. I hennes øyne var psykiatrien blitt direkte slepphendt med diagnoser - det var så fort å bli stemplet med diagnoser for tiden.

Selv kjente jeg F sin reaksjon som et stikk i magen. "Fortjener" jeg ikke diagnosen min? Er jeg ikke syk nok? Fortjener jeg ikke hjelp? Klager jeg for ingenting? Er alt det vonde bare innbilning?

Likevel skal jeg innrømme at jeg tidvis har tenkt den samme tanken, men jeg tar meg i det.

Det er en klar trend at stadig fler sitter med kliniske navn som "moderat depresjon", "utbrenthet" eller "uspesifisert spiseforstyrrelse", men hvorfor skal vi tro at det er tomme ord? Jeg synes det er utrolig respektløst overfor dem det gjelder. På vegne av alle oss som sliter, vil jeg be dere tenke dere om før dere kommer med påstander som at det er "for lett" å få en diagnose. Det virker svært devaluerende for oss som har en.

Jeg tenker at stigningen av antallet såkalte pasienter innen psykisk helse handler om økt kompetanse - vi har blitt gode til å sette ord på det komplekse sinnet vårt, belysning - ved å belyse temaet psykisk helse tør flere å be om hjelp, og sist men ikke minst er det kanskje flere som blir syke (av flere årsaker, men det kan vi komme tilbake til).

For nå kan jeg avslutte med... hm, en sang:

GOD JUL og min jul

2011-12-25T21:41:00.000+01:00

Nei, har du sett, der var jeg igjen. Det ble ikke bare en uke datafri, det ble faktisk to, og det har gjort meg godt. Nå, derimot, er jeg tilbake i cyberspace, og blir sannsynligvis å høre mer fra i nærmeste framtid. Som vanlig har jeg mye jeg vil skrive om, som jeg ikke har fått summet meg til å gjort enda, men for en gangs skyld har jeg faktisk skrevet litt ferdig også, så bare vent!

Akkurat nå har jeg bare lyst til å fortelle at jeg har hatt en helt fantastisk julefeiring. Jula varer jo helt til påske, nei det er ikke sant, men den er i hvert fall ikke ferdig enda. Likevel, julaften, den store viktige forventningsskapende dagen, slo alle forventninger og forhåpninger ned i støvlene. For heng opp en spiker og gi meg en dram - dette var bedre enn noe jeg kunne forestilt meg!

Jeg, Lise, var glad på julaften. Ikke bare det, jeg var kjempeglad, og jeg nøt det. Hele, hele julaften var jeg sammen med familien min, jeg spiste julegrøt og jeg spiste delfiakake, jeg pakket opp pakker, og ble oppriktig glad for hver eneste en. (Jeg tuller ikke en gang, jeg hoppet nesten i takk for hver eneste gave jeg fikk, og gudhjelpemeg en god del de andre fikk også).

I år var julen en såpass utfordring og ikke minst stressmoment, at jeg konsentrerte alt fokus på julekalender, og å skaffe gaver, jeg hadde rett og slett ikke hjernekapasitet til å pønske ut hva jeg skulle ønske meg og alt dette. Heldigvis hadde mamma fått meg til å rable ned ei ønskeliste i oktober, så det var tydeligvis masse jeg hadde lyst på, jeg bare tenkte ikke så mye på det i mellomtiden. Dette gjorde jo at jeg ikke husket hva jeg hadde ønsket meg, sånn at det meste føltes helt ut av det blå, og jeg ble tilsvarende lykkelig!

Årets julegavehaug inkluderte noen nydelige armbånd, den siste Harry Potter-filmen, et utvalg CD'er, en ballerinafigur, et par skjønne tekopper og TV-serier på DVD. Blant masse, masse mer.

Kameraet mitt sviktet, men jeg fikk tatt noen få bilder på julaften som jeg kanskje kommer og vifter litt med senere. I mellomtiden får dere nøye dere med litt webkameramoro fra den store dagen:

Nisseluemoro, penkjole og kveld i kosedrakt

Første juledag: Fryktelig sliten, sjaber form, men indelig glad

Til strid

2011-12-11T15:07:00.001+01:00

Så holder jeg det gående
fremdeles, hjertet slående
med troen på ei ny og bedre tid

Jeg trekker pusten saktere
og håper at jeg makter det,
for ingen taper om jeg går til strid

Røde lepper, store gensre eller blomster i håret

2011-12-11T14:03:00.000+01:00

(juni 2011)

Behandler M og jeg

2011-12-11T13:54:00.000+01:00

Hun har allerede tilbragt halve arbeidsdagen med lille, hysteriske meg da hun foreslår at vi skal gå en tur. "Jeg syntes det kjentes så riktig ut nå", sier hun, og jeg sier "ja", på utpust, sjeleglad for at hun ikke forlater meg enda.

Behandler M og jeg går litt lenger enn jeg har lov til og vi snakker og snakker, jeg lirer av meg den ene innrømmelsen etter det andre, og jeg vet at vi begge er ærlige med hverandre.

Tilbake mellom psykiatriens vegger er jeg fremdeles fanget i mitt eget hode og jeg gråter nesten ustanselig, men hun ser til at noen passer på meg før hun drar, og jeg gråter enda mer fordi de er så snille, fordi de går de ekstra skrittende, for å hjelpe meg.

På spesialpost 4 finnes tre steder som er trygge. Arbeidsstua, gulvet på rommet mitt, og sofaen på kontoret til behandler M. Innenfor døren på loftet hos behandler M finnes ikke resten av verden. Det er vi to mot verden og vi kjemper sammen.

Jeg har hatt en god porsjon behandlere i løpet av min relativt korte tid i psykiatrien, vært gjennom gode og dårlige relasjoner, og kjenner viktigheten av dem på kroppen. Behandler M stoler jeg på. Jeg stoler på at vi er på samme side.

I midten av januar pakker hun sakene sine og reiser til en annen bydel. En liten bit av hjertet mitt kommer til å reise med henne, men jeg skal sette pris på den siste tiden hun har med meg og være takknemlig for alt hun har gjort for meg.

For enn så lenge står vi sammen, behandler M og jeg, og for en gangs skyld stoler jeg på det.

Lukk øynene, pust inn, pust ut. Pause.

2011-12-11T12:58:00.001+01:00

Jeg leser bloggene deres, og jeg vet at dere sliter, jeg vet dere har det vondt.

Men det har jeg også, og det skremmer meg hvor fort det eskalerer, så nå må jeg passe på litt. For meg betyr det en ukes PC-fri. Vi skrives neste helg.

Snirlete veier og sirkelformede holdepunkter

2011-12-11T03:06:00.001+01:00

Og så, på utpust, løsner det...

Kanskje det er greit innimellom at det bare er ord, viltflyvende, uforklarlige, kanskje de betyr noe allikevel, kanskje det er bedre å bare la dem fly, la dem flagre, for de gir enda mindre mening inni hodet, det er bare kamp og krig og ambivalens.

Brokker av tanker og historier og skarpe skår og gylne gleder, jeg vet ikke.

Som å gå med søpla og kjenne freden der ute, så jeg går like gjerne litt lenger og det er godt.

Men det er nok da det løsner. Jeg tviholder litt lengre, får unna det som må gjøres, men så rakner det, trygghetsnettet, sykelig eller friskt, holdepunktene, sirklene i hverdagen, de må liksom være der, ellers blir det uutholdelig.

Beklager at jeg er så kryptisk, jeg vet ikke hva jeg snakker om selv en gang.

Men det er snart totusenogtolv og jeg aner ikke hva som skjedde.

Jeg har skrueløs i brystet, det er det det er, den svarte klumpen, stoffet som absorberer absolutt alt untatt diamanter, heldigvis er det noen diamanter.

Det vanskeligste er ikke å finne retningen, det vanskelige er å holde stø kurs.

Fjas om tid og tiltakslyst

2011-12-10T23:38:00.000+01:00

Jeg har mange blogginnlegg i magen. Stadig vekk finner jeg ferdigformulerte setninger i hodet som bare venter på å bli plasser på den blanke skjermen, men alt går så fort, og jeg henger ikke med. Plutselig er det desember totusenogelleve, og jeg har fylt 22 uten å merke det.

I grunnen burde jeg begynt å forberede neste jul.

Dette blir visst bare meningsløst fjaseri, men jeg tenkte det var greit å skrible ned noe, så er det i alle fall en smule tilfredsstillende for meg.

Tankekaoset spinner så fort for tiden at jeg ikke rekker å faktiske skrive ned noe som helst av det jeg tenker å skrive om, men noe av det jeg kommer på i farta:

- Psykisk syke om psykisk sykdom, mål og målgrupper for bloggen
- Sykepleiere og sykepleiestudenter
- Behandlerrelasjoner
- Depresjon
- Myter om spiseforstyrrelser
- Samfunnsengasjement
- Et par dikt
- En håndfull tegninger og bilder
- "meg selv", collage
- Min hverdag

Det sier seg selv at med alle disse temaene spinnende i hodet, er det på tide å få skrevet disse innleggene, for de surrer og går til jeg får sortert og publisert. Det skorter ikke på ideer og synspunkter. Bare tiltakslyst.

Valerious - Hum Lessen

2011-12-08T10:41:00.001+01:00

Simon Klevstuen, superbror

Fomler meg videre

2011-12-07T21:41:00.000+01:00

Det har blitt lite skriverier fra meg i det siste. Men på den gode siden har jeg skrevet litt allikevel. Dagboken som har ligget så og si urørt i et par måneder har igjen fått smake på blekket noen ganger de siste ukene, og det føles godt. Dessuten snakker jeg. Jeg har oppdaget, eller gjenoppdaget (jeg kommer på det stadig vekk) hvor mye makt ordene har. Ordene kan løsne opp i selv den mest sammenfiltrede knute, og formidle det mest uklare budskap, så lenge man forsøker.

Jeg skal gledelig innrømme at det fremdeles er fryktelig vanskelig for meg. Det er ingen enkel sak å nøste opp i det smertefulle kaoset og gi det lyd. Og ikke minst innrømme alt det som finnes gjemt i de mørkeste krokene av tankearkivet. Men jeg er på vei.

Mai 2009: I en friskere kropp

2011-12-05T23:04:00.000+01:00

I feel bad for a while, then I just smile

2011-12-05T22:42:00.001+01:00

Din beste verste venn

2011-11-30T01:29:00.000+01:00

For du føler deg kanskje sterk når du har levd en dag eller to utelukkende på tyggegummi og lettbrus. Du føler deg nærmest uovervinnelig når vekta endelig raser nedover. Kanskje finner du din egen "runner's high" på tross av, eller nesten på grunn av, minimalt energiinntak. Følelsen av mestring når selv ikke det innerste hakket på beltet holder buksene på deg.

Men er du like tilfreds når du sleper bena i bakken med så lavt blodsukker at du knapt enser verden rundt deg? Når kroppen din skriker etter næring, og du gir etter gang på gang, for så å bruke alle dine krefter på å mate doskåla til du kun ser stjerner? Når du ikke hører hva andre sier til deg fordi du ikke greier å tenke på annet enn mat? Når du mister kontrollen du trodde du hadde? Når du ikke lenger gleder deg over noe som ikke forbrenner kalorier? Når du eksploderer eller tar til tårene for den minste lille ting?

Jeg har sagt det før, men jeg ber deg så innstendig:

Velg ikke samme vei som meg.

Å leve med en spiseforstyrrelse

2011-11-30T01:15:00.000+01:00

http://edsdailyproblems.tumblr.com

Hvor skal du gå? Du trenger en ny vei nå.

2011-11-13T21:48:00.001+01:00

Siri Nilsen - Alle snakker sant

Hvor skal du gå
når alle veier fører til en vegg
og i den veggen er et lite søkk
fra gamle møter med ditt hode?
Hvem hører du på
når alle snakker sant og sier hør
og du har hørt det tusen ganger før?
Og du lurer på
hvor skal du gå?
Du trenger en ny vei nå

Togene går
og andre mennesker klarer fint
riktig tog til riktig tid
Du våkner alltid opp i feil by
Hvor lenge holder et håp
når du tror at du skal klare deg
men beina bare vil en vei?
Og du lurer på
hvor skal du gå?
Du trenger en ny vei nå

Når du ikke orker kjempe mer
Du lukker øynene og ser svart
Det mangler tegninger på ditt kart

Hvem skal du slå
Hvem skal overvinnes i duell
når den eneste du møter er deg selv
igjen og igjen?
Hvor mange ganger skal du gå
den samme veien gang på gang
fordi det er den eneste du kan?
Og du spør med din klareste stemme
hvor skal du gå?

Forvridd, forvrengt, forstyrret frykt

2011-11-13T11:23:00.002+01:00

Varmen fra dusjen tiner den stivfrosne kroppen min mens jeg såper den inn i en rasende fart, og føler meg likedan - rasende. Rasende på alle som ikke ser det jeg ser. Med hat i blikket ser jeg ned på den stadig voksende kroppen min. De svære lårene med den bulende fettklumpen som snart gnisser mot hverandre på innsiden. Hoftene som blir bredere for hver dag, de kraftige håndtakene på hver side av magen... Jeg kler på meg og har mest lyst til å gråte når trusekanten skjærer inn i flesket nederst på ryggen og etterlater det hengende ut så alle kan se. Trygt pakket inn i hettegenseren kan jeg puste lettet ut og vite at ingen kan se hvordan jeg egentlig ser ut.

Det brennende hatet som stadig skyter mot meg selv vendes utover og jeg hater alle som motsier meg - er dere blinde? De presser meg til å bli enda tykkere mens jeg i virkeligheten burde slankes til jeg bare var skinn og bein og ikke så diger, diger, diger. Du vet det diktet av Inger Hagerup om å være passe stor? Det er ikke meg, det gjelder ikke for meg, for jeg fyller ikke meg selv på noen som helst måte, kroppen bare flyter ut i alle retninger mens jeg, jeg er så liten at jeg knapt rommer min egen mage, og der blir jeg liggende som en eneste stor angstklump og håpe at jeg en dag våkner som bittebitteliten.

Hver eneste tirsdag må jeg gjennom den totale ydmykelse. Det er kanskje forventet, den boblende angsten de fleste av oss kjenner når innsatsen din skal måles med tall - hvor flink har du vært, hvor mye har du fråtset, hvor ekkel er du? Tallet som lyser opp mot ikke bare deg, men også et nøytralt ansikt som noterer det ned på en blokk.

Det er ikke det verste. Det er ikke det som er ydmykende. Men sekundene før. Den kvalmende stillheten mens jeg trekker av meg klærne så fort jeg kan, og står der. I noen sekunder er det som om hele verden kan se den virkelige meg, kroppen under klærne, jenta under maska, og hun er så ekkel, så ekkel, la meg slippe! La meg slippe å bli enda større, la meg slippe å ta enda mer plass, la meg forsvinne inn i meg selv, vær så snill.

Men så gjør de ikke det. De slipper meg ikke. De holder hendene mine og minner meg på at jeg er Lise, Lise, mennesket, jenta, og jeg fortjener å bli bedre.

Spiseforstyrrelsen skriker så høyt og skingrende at jeg har vanskelig for å høre noe annet. Jeg er så redd for å la dere hjelpe, for spiseforstyrrelsen vil ikke, og den er min største hjelper, den redder meg fra hva enn det skulle være. Jeg skyver den unna, litt etter litt, men jeg vil ikke bli større, ikke enda, jeg er ikke klar. Jeg er ikke klar!

Jeg vet at jeg aldri blir klar. Ingen blir noensinne klar for vektoppgang for å komme seg ut av en spiseforstyrrelse, for da må vi møte vår største frykt. Min største frykt. Den dagen du ser verden i øynene og alle sier: "så godt du ser ut!"

For jeg har det ikke godt. Og jo friskere kroppen min blir, jo mer intenst hater jeg den, og spiseforstyrrelsen har fremdeles kvelertak på meg.

Derfor ber jeg deg: Sku ikke hunden på hårene.

Litt om livet

2011-11-09T21:50:00.000+01:00

Det har vært litt stille fra denne fronten. Jeg har hatt så vondt inni meg, forstår du.

Hvordan det går nå? Magen er et hull og panneluggen lang.

Jeg savner og frykter livet, jeg vil være i fred, men ikke alene, aldri alene. Alene er det bare monsteret og meg. Monsteret meg. Ville du vært alene med noen som ville deg vondt?

Hold meg.

Ønsker for november

2011-11-09T21:27:00.001+01:00

. Julestemning
. Frossent høstløv
. Tove Janssons Sent i November
. Filmkvelder
. Ro
. Levende lys
. Å leve litt mer
. Snø
. God samvittighet
. Smil
. Varme klemmer
. Brev
. Ny frisyre
. Lange samtaler
. Nye minner
. Et par kilo
. Inspirasjon
. En litt bedre måned enn oktober

Takk.

Utdrag

2011-11-08T23:58:00.004+01:00

"Once I dreamt of flowerbeds
and corals in the sea
I wished for an immortal life
A life of joy and glee

Now I dream of darkness
and all sadness on this earth
I can't help wonder constantly
What it is really worth

I will always dream and dream
of worse or better times
I only wish I didn't find
Weaknesses of all kinds"

"(...)Skulle ønske alt som var og alt som skulle bli
Kun ville bli et sorgfullt blikk på alt som var forbi"

"Venn

Ensomheten omfavner deg
Klemmer deg tett inntil kalde lemmer
Stenger deg inne i en verden der hvor
Bare du bestemmer

Ensomheten trøster deg
Er der for deg når du er forlatt
Forteller deg støttende
Om gleder du tror du har hatt

Ensomheten kveler deg
Presser deg ned i en lukket tilstand
Ødelegger deg sakte
Slik ingen andre kan "

"Uten tittel, identitet(...)"

"Er det verdt alt strevet, å oppnå ønsket om å leve?"

"Faller sakte.
Nedover, nedover

Bunnløs angst.
Nedover, nedover

Føler ting forsvinne
gå hen,
gå forbi

Overveier muligheten
gå frem,
gå tilbake

Tar et steg i luften
Nedover, nedover"

"Hun likte seg alene
Blant alle som forstod
De eneste som riktig kunne
Gi fullstendig ro

Hun ønsket seg langt borte
Derifra og langt forbi
For å finne roen bare
Ensomhet kan gi(...)"

Lise, 15 år

Kaptein Krok

2011-10-24T20:38:00.000+02:00

Jeg har en krok
i meg

festet mellom
skulderbladene

Prestasjonsangsten
holder meg igjen
trekker meg tilbake

rykker til
så hardt
at jeg nesten blir

delt i to

Oktoberkveld

2011-10-14T16:47:00.000+02:00

Bon Iver spiller på øret mitt og jeg sparker litt i bladene mens jeg går, og jeg smiler. Det er frost i lufta, jeg kjenner det, nå kommer den, den første frosten.

Neste morgen våkner jeg til rim på gresset og føler meg litt mer levende enn før.

... but all you really want is to be found

2011-09-30T16:26:00.000+02:00

Hvordan finner man motivasjonen igjen når man har et monster på skuldrene og en svart klump i magen? Det er en sånn liten knapp et sted, sier hun, og det tror jeg også, men den er så liten, og alt det vonde er så stort!

Jeg befinner meg ganske langt nede i depresjonen igjen, og da er det ikke lett å finne krefter til å bekjempe alt det andre. Men jeg prøver, fra nå av prøver jeg med hele meg. Selv om det kjennes uoverkommelig, selv om jeg allerede er utmattet. Når jeg kjenner etter, vet jeg jo at jeg blir like sliten av sykdom akkurat nå, som av å stritte imot. Det gjelder bare å bruke de vage kreftene på det de skal brukes til.

Innimellom hender det noen spør om det er noe de kan gjøre for meg. Da smiler jeg og blir takknemlig, men konkluderer med at dette er noe jeg må komme meg gjennom selv. Og det er sant. Det er jeg som må ta denne kampen, det er meg innsatsen må komme fra, men jeg trenger hjelp. Jeg trenger noen som gir meg våpnene, noen som roper ut kampspråk i det jeg rykker fram, og noen som vasker sårene når slaget er over. Jeg er så heldig at jeg får dette. Jeg er heldig.

Om du spør meg hva akkurat du kan gjøre, så har jeg endelig et svar til deg også. Jeg har noen i ryggen, som backer meg opp og hjelper meg på vei, men jeg mister av og til siktet på hvor jeg skal. Det er her du kan hjelpe meg. Du kan hjelpe meg å huske at det finnes farger i verden. Du kan minne meg på at jeg er en del av en verden som er større enn meg selv. Vis meg veien til det gode. For jeg finner det ikke selv på det stedet jeg er nå.

A Black Dog

2011-09-30T00:42:00.000+02:00

Har du ikke noe godt å si, ikke si det?

2011-09-27T22:38:00.000+02:00

Hei, det er meg, og jeg får ikke puste.

Du vet den følelsen når verden er for stor og for trang samtidig, når du sitter på gulvet og gråter fordi du ikke tør å reise deg?

Kanskje ikke.

Men sånn har jeg det nå om dagene. Det er en skikkelig hump i veien, og jeg kan ikke annet enn å håpe at det finnes noe godt i den andre enden, for her er det vondt å leve.

Forkjølte høstdager

2011-09-24T18:58:00.000+02:00

Rødt, gult og grønt på ett og samme tre.

Gamle dagbøker.

Ring med svale på.

Rød speilfløyeldrakt.

Brødre på eventyr for livet.

Varme fang.

Ullsokker med hull.

Bamseransel.

Joni Mitchell.

Minner på veggene.

Høst.

TirsdagsSEIER

2011-09-21T16:13:00.000+02:00

Jeg har en hel sånn liste, vet dere. En hel masse tema og tanker jeg kunne tenkt meg å blogge om. Men så er jeg ikke så veldig strukturert av meg. Jeg foretrekker å rable ned det jeg har på hjertet i øyeblikket. Sånn som nå. Nå har jeg bare en liten seier å meddele.

Nei, beklager, det er ingen liten seier. Det er en så enorm seier, at jeg er skikkelig forbanna på meg selv for at jeg ikke hopper i taket og hyler av glede. Men selv om jeg ikke er overlykkelig og alt det der, anerkjenner jeg denne seieren, for fy faen, den jobbet jeg hardt for.

Vi har sånne avkrysningsskjema, vet dere. Uten å gå så veldig nøye inn på det da, men da jeg endelig kunne sette det siste krysset på egenregistreringen min i går, kunne man se noe som aldri har skjedd før:

Jeg hadde min første dag med bare kryss! Jeg gjort alt som jeg skulle, og herregud, for en innsats. Når jeg ser tilbake på dagen i går, kan jeg ikke annet enn å være imponert. Bare dem som har vært der selv, kan forstå hva som kreves for å gjennomføre noe sånt. Man er ikke frisk bare fordi man er innlagt, så langt derifra, så at jeg har kunnet krysse for alt som skulle krysses, og ikke ha annet enn et smilefjes under "annet"... det var ikke noe jeg trodde skulle skje med det første, for å si det sånn!

Gratulerer til meg.

I morgen har jeg ett av mine første møter med godene av å gjøre en innsats: Jeg får være med på torsdagstur! Så da er det bare å smøre matpakke og ta turen ned til byen og Vitensenteret med de andre gærningene. Gleder meg!

"Det er farlig ute i den store verden. Der er det ingen som kjenner en og vet hva man liker og hva man er redd for."

2011-09-20T00:00:00.000+02:00

Lørdagsperm

2011-09-18T12:29:00.000+02:00

Vise Lise og fine Trine på cafetur. Vaniljete, termoser med mønster og mummitrollrefleks. Gode øyeblikk.

Storhet er ikke å ikke falle, men å reise seg igjen etter hvert fall.

2011-09-18T11:04:00.000+02:00

"Ta tilbake livet ditt, Lise. Litt og litt av gangen."

Jeg puster ut litt hardere enn normalt og prøver å arrangere ansiktet mitt i noe som skal forestille besluttsomhet, men jeg tror det ser mer ut som en streng grimase med panikkslagne øyne. På noen få sekunder spilles et utall scenarioer inni hodet mitt, jeg klarer knapt å skille dem fra hverandre. Versoner der jeg kjemper og vinner, ekte smil, små og store gleder, blandet med versoner for grusomme til å beskrive. Det er som om veien og målet er en tynn, tynn line jeg skal balansere på, samtidig som noen står på alle kanter og kaster ting på meg. Oppgaven min kjennes uoverkommelig. Jeg blir slått overende gang på gang på gang på gang, og likevel skal jeg fortsette å kravle meg opp igjen, og fremover.

"Du må velge å ta livet ditt tilbake."

Velge. Det er det det står på. Jeg har ikke noe problem med å velge. Selvfølgelig vil jeg leve igjen. Selvfølgelig vil jeg ta imot alt det gode med åpne armer, ethvert lysglimt er velkommen hos meg. Så enkelt er det ikke. Ja, jeg har valget, men mitt valg må være så uhorvelig sterkt at det holder ut kampen mot mine demoner, som vil det stikk motsatte.

Jeg har håp. Men sykdommen har mot.

For de finnes

2011-09-18T00:06:00.000+02:00

(de fine tingene)

Smykker med fugler på
Når det er så kaldt at øyenvippene fryser
Penner i alle verdens farger
Latterkramper
Notatbøker som glitrer
Ferdig oppskjært ananas
Lysekroner
Gamle mennesker som holder hender
Levende lys
Lukta av bringebær i regnet
Mummitrollrefleks en sen høstkveld
Hufflepuff
Å få noen til å smile
Den siste brikken i et puslespill
Når bladene er grønne, gule og knall røde om hverandre i ett og samme tre
Ekornene på Østmarka
Termoser med mønster
Rooibos vaniljete på Choco Boco
Venner som styrer deg i riktig retning
Pysjamas med Bambi på
Lodne pledd
Hemmeligheter
Å sitte i vinduskarmen
Duftlys
Eviglevende mobiler

Takk.

Mot overflaten?

2011-09-15T14:19:00.001+02:00

Det har vært ubeskrivelig vonde dager. Dager hvor hele verden lukker seg om en i et stummende mørke med høye, åh så høye lyder.

Nå prøver jeg å svømme igjen. Åpner øynene og prøver å se de gode tingene. For eksempel alle de små, kjempestore tingene jeg har mestret.

En smakebit:

Jeg aksepterer å ha både mat og drikke i magen
Jeg møter opp og spiser til alle måltider
Jeg klarer faktisk å holde orden på rommet mitt og tingene rundt meg
Jeg deltar i gruppetimer, og tegner på kommando (hvem hadde vel trodd?)
Jeg har kvittet meg med en god del uhensiktsmessige uvaner
Jeg er ærlig
Jeg godtar å også spise mat som ikke smaker godt
Jeg har gått opp i vekt som planlagt

For meg selv har jeg faktisk en hel lang liste med litt mer konkrete ting. Men dette får holde for dere, for dette er innmari store ting. Det krever en enorm innsats.

Også vil jeg si at jeg er i gode hender. Jeg har både miljøkontakter og en behandler som jeg virkelig kan stole på, som gjør så utrolig mye for meg, at jeg kunne ikke vært heldigere med dem. Takk.

9/11

2011-09-15T13:20:00.000+02:00

Ikke glem (del 3)

2011-09-13T01:07:00.000+02:00

De siste sidene av mitt kjære motivasjonsalbum. Alle burde ha et sånt, uansett hvor lykkelig man allerede er.

Ikke glem (del 2)

2011-09-12T20:28:00.002+02:00

Ikke glem (del 1)

2011-09-11T11:26:00.001+02:00

Jeg vet ikke hvordan det vil bli, jeg vet ikke hvordan jeg vil at det skal bli eller hvordan jeg vil ha det. Men jeg vet at det finnes noe annet enn dette, og jeg prøver alt jeg kan for å ikke glemme det.

Fuktige smil og gode hjelpere

2011-09-10T23:55:00.000+02:00

"Lise," sier hun plutselig, og jeg kvepper til og ser opp fra tekoppen min. "Jeg ser det," fortsetter hun og nikker anerkjennende. Halvveis ille til mote, halvveis fornøyd kjenner jeg munnen trekke seg oppover til begge sider.

Det er ikke så farlig hva det var, la oss bare si at jeg ga psykdommen et lite spark bak, på eget initiativ. En liten ubetydelig detalj for de fleste, men en stor seier for meg.

Poenget var i hvert fall at selv i det minste lille slag blir jeg heiet frem. Jeg har mennesker rundt meg som ser de små tingene. Mennesker som forstår hva som er vanskelig for meg, og som ser at jeg kjemper, også når jeg ikke ser det selv.

Takk.

In the city only for a while

2011-09-09T23:58:00.000+02:00

Om å ikke komme seg opp

2011-09-08T23:24:00.002+02:00

Det hjelper akkurat der og da. Men så sitter du der etterpå, skyldfølelsen og skammen ramler ned fra klar himmel i bøttevis, og det svarte hullet du så fint har plantet bena i blir om mulig enda svartere og enda dypere. Det hjelper ikke å hoppe nedi der, du tramper bare hullet enda større, skal du opp, er du nødt til å klatre.

Og her sitter jeg. Utallige hender er strukket mot meg, oppe i lyset sitter en hel bråte mennesker og heier og smiler og sier dette skal du klare. Og innimellom tar jeg springfart opp den glatte veggen, men glemmer hvor bratt den er og holder meg ikke fast.

Man kommer ikke opp på den måten. Det gjelder å heller lete seg fram til de små hyllene man får godt gripetak i og trekke seg oppover, litt og litt av gangen, og klamre seg fast til alle de som prøver å hjelpe.

Ett skritt. Ett krafttak. Og så ett til.

Min livredder, mitt livs bane

2011-09-06T23:18:00.000+02:00

Sykdommens gjetord er som livbøyer i en hverdag så full av kaos og bølgedaler at det føles som jeg drukner. Jeg skulle så inderlig ønske jeg kunne si at jeg har sluppet taket og tar mine egne svømmetak, men det gjør jeg ikke. Jeg klamrer meg fast som om jeg ikke lenger husker hvordan man holder seg flytende på egenhånd. Hvordan gjør man det?

Jeg vil bli frisk. Jeg vil dette mer enn noe annet, ønsket står som et sankthansbål inni meg, og jeg legger på ved hver eneste dag! Men jeg tør ikke. For spiseforstyrrelsen reddet meg fra noe mye vondere. Jeg er ikke klar for å la henne gå. Jeg vet ikke lenger hvordan man lever uten.

Det høres vel ut som jeg har mistet endel av motet nå, og det har jeg. Veien gjennom og ut som stod og glimtet med torner og bakker og svinger, men som hadde en ende et sted, er jeg ikke lenger i stand til å se. Tåken har lagt seg på alle kanter og jeg vet ikke veien hverken frem eller tilbake.

Jeg er fryktelig sliten. Og veldig redd.

Billedterapi: Mat

2011-09-05T21:11:00.000+02:00

Uten å gå så mye inn på min opplevelse av første dag med billedterapi, vil jeg gjerne vise dere resultatet av forrige ukes oppgave.

Tema: Mat

Om å tape litt og å vinne litt mer

2011-09-05T13:56:00.001+02:00

Tenkte å prøve meg på enda en liste eller noe. Men jeg tenkte jeg heller skulle skrive noe "ordentlig". Vi får se hva det blir til. Det har tross alt blitt et par kose-innlegg nå. Sånne innlegg er veldig lett å skrive når man har det bra. Disse var veldig vanskelige.

Husker dere for en stund siden, da innlegg nummer 200 ble viet til 200 ting jeg liker? Også sitter jeg her og sliter med å finne på mer enn jordbærtyggis, som ikke er kjempegodt en gang. Men det hjelper jo litt, likevel.

Nå virker det litt som at jeg kommer med et skikkelig pessimistisk syteinnlegg her, men det er ikke meningen altså. Jeg er bare litt matt, etter disse utallige krigene som kjempes til stadighet i mitt lille hodet, og heldigvis spiller tårer heller enn blod.

Det har blitt mange.

Alle har vel kjent på motstridelsene i seg når man skal bestemme seg for om man skal se på TV eller rydde kjøkken. Noen ganger er det lett å velge, andre ganger ikke. Det blir vel egentlig en dårlig lignelse på det jeg prøver å skrive om nå, men poenget er bare å få dere til å huske den følelsen: ambivalens.

Mitt sykdomsbilde innebærer veldig mye ambivalens. Det er et evig paradoks hvor man enten vil eller absolutt ikke vil to motsetninger samtidig, til enhver tid.

Alle disse kampene med og mot meg selv bryter meg litt sammen til tider. Jeg er mye redd. Men jeg vet aldri helt hva jeg er mest redd for.

Jeg vil så gjerne ha hjelp til så mye, men jeg vil helst klare meg selv.

Jeg vil bli sett, men ikke ta plass.

Jeg vil så inderlig fortelle, bare jeg kan holde alt hemmelig.

Jeg vil være usynlig, men jeg er så redd for å være usynlig.

Jeg er redd. Innimellom er det som om jeg kveles av all angsten som omtrent tar strupetak for meg, og jeg kaver og styrer før jeg kommer til fatning igjen. De sier jeg jobber hardt, at jeg står på og er flink. Men det er jeg ikke. Selvfølgelig har de rett. Jeg kjemper mot en horde av demoner som har bosatt seg i tankene og følelsene mine, det er klart jeg ikke klarer å ta alle på en gang. For det gjør jeg ikke, ikke i det hele tatt. Sykdommen er ikke borte selv om jeg har tatt opp kampen, selv om jeg får hjelp. Den lurer meg stadig vekk opp i stry. Fordi jeg lar meg lure. Igjen og igjen.

Heldigvis vinner jeg også. Oftere og oftere. Forhåpentligvis er det jeg som står der med pokalen til slutt.

Å finne stillheten i hverdagens spetakkel

2011-09-04T21:50:00.000+02:00

Fine ting i dag

2011-09-02T14:07:00.000+02:00

Vinrød neglelakk
Minner på veggene
Dagbok med mønster
Myke bukser
Bringebærbiola
Sommervær med høstluft
Jordbærtyggis

Uten tittel

2011-08-30T23:14:00.000+02:00

Se,

hun danser
i utakt

med beina
i skyene

og faller, faller, faller

aldri.

Slag for slag i perspektiv

2011-08-29T23:05:00.001+02:00

Jeg er fremdeles litt forvirret. Det begynner å synke inn, men det er fryktelig vanskelig å forstå.

Min tankegang er innmari preget av et svarthvitt-syn. Dette er det sikkert mange som kjenner seg igjen i, og jeg har også vært veldig klar over at jeg har disse tendensene. Men det er først nå jeg virkelig har fått erfare hvor inngrodd det er, og hvor svart det blir når mørket senker seg over denne berømmelige tankefloraen.

Helgen har vært veldig vanskelig. Det er ikke så nøye å gå inn på det, men det har vært enormt mange utfordringer, hvorav en god del av dem har blitt taklet på uhensiktsmessig måte. Min umiddelbare reaksjon var som vanlig et enormt innovervendt raseri. Jeg kjente tydelig den negative sirkelen jeg rodde meg inn i, og slet med å bryte ut av de negative handlingsmønstrene. Alt jeg gjorde ble feil, og innsatsen min virket så liten at den like gjerne kunne vært ikke-eksisterende.

I etterkant fikk jeg høre litt om hvordan de som stod utenfor opplevde akkurat de samme hendelsene. Jeg opplevde å få skryt for situasjoner jeg tvers gjennom hatet meg selv for. Dette føltes svært merkelig for meg. Hvordan kunne det være at noen fant noe positivt bortgjemt i den mørke skyen av en tragedie?

Det fikk meg til å tenke på et eksempel som er veldig relevant akkurat nå. Det finnes så mange måter å se en og samme situasjon på, man må bare bestemme seg hvor hvordan man vil ta det. Vi kan for eksempel se for oss dette scenarioet: Jeg får servert en tallerken med to brødskiver og tilhørende pålegg. Jeg spiser hver smule av den ene, men lar den andre ligge igjen.

Hvordan var innsatsen min? Sannheten er at det handler bare om øyet som ser. For man kan tenke at for denne spiseforstyrrede jenta var dette en enorm utfordring, og se på hvor utrolig bra det var at hun spiste hele den brødskiva selv om hun syntes det var kjempevanskelig!

Man kan jo også tenke at hun spiste halve, så det var jo halvveis bra. Klapp på skulderen, men ingen jubel for å si det sånn. Eller så kan man jo tenke at de to skivene veier opp for hverandre. En spist, og en ikke spist, en minus en, og ingen stor hverken bragd eller fiasko.

Den siste metoden man kan velge, er min metode. Å feste all oppmerksomhet mot den siste brødskiva som ligger og formelig eser utover tallerkenen, og erkjenne at man har mislyktes.

Men jeg begynner å lære.

Man kan gå seirende ut av en krig uten å ha vunnet alle slagene!

En etterlengtet pust i bakken med et lite blikk over egen skulder

2011-08-26T22:55:00.000+02:00

Nå er jeg klar. Jeg har landet.

Det har vært veldig mye jeg har hatt lyst til å dele med dere, men jeg har ikke klart å overhodet plukke opp datamaskinen - dette er første gang den er slått på.

Jeg ville gjerne gi lyd fra meg, selv om jeg ikke aner hvordan jeg skal sette ord på hvordan uka hittil har vært. For det har vært noe av det mest intense jeg har vært med på noensinne.

Som dere husker, var jeg svært motivert. Jeg hadde så inderlig tro på at dette skulle gå bra, og reiste med godt mot, og følte meg godt forberedt på de voldsomme utfordringene jeg nå stod ovenfor.

Jeg kunne ikke tatt mer feil.

Pappa, jeg og mange titalls kilo bagasje, kjørte opp til Østmarka tirsdags morgen. Jeg smilte fremdeles da jeg kom, og hilste høflig og nervøst på menneskene møtte. I grunn ble jeg tatt veldig godt imot, og var enormt lettet etter å ha blitt presentert for min nye behandler her, som øyeblikkelig ga meg en utelukkende god følelse. Og for dem som kjenner meg, vet dere at førsteinntrykk er noe jeg har veldig vanskelig for å endre. Starter du på godsida, er det et visst slingringsmonn før du havner på hatlista, så jeg har stor tro på henne!

Men derfra, gikk det strake veien nedover. Sant og si husker jeg relativt lite av tirsdagen. Jeg kan redegjøre for timesvis med angst og gråt, et kaldt og grått rom som føltes som en fengselscelle, en dørstokkmil som ikke bare var mil, men lysår.

Jeg har kjempet. Jeg har ofret mengder av alle kroppsvæsker, og vært innom så intense og uutholdelige følelser, at jeg overhodet ikke forventet å sitte her i dag. Først i dag har jeg klart (med litt hjelp) å pakke ut av kofferten og finne meg til rette. I ettermiddag har jeg for første gang klart å komme meg i dusjen, og ikke bare det, jeg har sminket meg og kledd meg i skikkelige klær, til smigrende respons fra medpasienter.

Nå som jeg sitter her og prøver å se litt tilbake på dagene som har gått, vet jeg egentlig ikke helt hva mer jeg skal skrive. Veldig mye av dagene er som store sorte hull. Jeg tok noen dårlige valg, tok utallige svinger mot mitt eget lille helvete, og tror snart jeg ikke har fler tårer igjen. Jeg er ubeskrivelig takknemlig overfor menneskene som har rett og slett dratt meg gjennom disse dagene, og holdt meg oppe i den grad jeg kan kalle det det. Uten behandler K sin overtalelsesevne over telefon, hadde jeg reist hjem første kveld. Uten mamma og pappa som kommer kjørende med brettspill og klemmer, hadde jeg dratt hjem andre kveld. Tredje kveld ga jeg opp å kjempe, og fikk selv kjenne på kroppen hvor sykdommen kan dra meg med, og blitt påmint hvilken retning jeg styrer meg selv på egenhånd. Ned, ned, ned.

Jeg har det fortsatt enormt tøft. For en som ikke har stått i det selv, er det vanskelig å sette ord på trangen til å straffe seg selv. Jeg har kommet lenger enn på veldig veldig lenge. Jeg har gjort så mye godt for meg selv, som å spise og drikke, som sykdommen egentlig ikke tillater, at jeg ofte blir overmannet av behovet for å "gjøre opp for det", ved å hindre meg selv i alle andre goder. Det er en lang vei å gå. Små ting som å kunne smøre leppene når de sprekker er en luksus den onde skulderdjevelen blånekter. Men jeg tar skrittene, innmari mange skritt av gangen.

Dagen i dag har vært et vendepunkt. Det er mye fokus her på å støtte hverandre i SPIS-gruppa, og det innebærer noen faste gruppeaktiviteter, som jeg har store, store problemer med. Angsten spiser meg fullstendig opp i situasjoner som dette, og med en av disse som start på dagen i dag, falt jeg raskt ned i min lille gjørme av negative tanker.

Men i løpet av formiddagen snudde alt. Jeg fikk snakket og fortalt, og fått hjelp til å snu det svært destruktive fokuset som tar overhånd. For hva så om jeg har feilet noen ganger? Herregud, se så mange seierer jeg har hatt da! Det er ikke måte på hvor mye jeg faktisk har mestret, jeg har stått imot så voldsomme impulser, stått i bølge på bølge med angst, og sakte men sikkert åpnet meg for helt nye mennesker. Jeg har begynt å ta tak i hendene som strekkes mot meg. Og endelig, endelig, ser jeg at de trekker meg på rett vei.

Min største motivasjon akkurat nå: Jeg begynner å få ansiktet tilbake! Det er kanskje ikke alle som er oppmerksomme på det, men for alle de andre spiseforstyrrede der ute som har opplevd det samme - det er så godt!

Jeg må nesten nevne en gang til: mine medpasienter. Disse jentene er noen så skjønne, vidunderlige skapninger, dere aner det bare ikke! Takk for at dere fyller dagene mine med øyeblikk som er verdt å ta vare på. Jeg er allerede kjempeglad i dere.

Bring it!

2011-08-22T17:54:00.000+02:00

Da er det kanskje på tide å fortelle. Det har vært litt stille fra min front i det siste, og det med god grunn.

Dere som kjenner meg, enten i virkeligheten eller på nett, som har meg på facebook for eksempel, vet nok hva dette dreier seg om. Kanskje har dere til og med stusset over mangelen på temaet her i bloggen.

Det har seg nemlig sånn at jeg for ganske lenge siden ble søkt inn på en behandling for spiseforstyrrelser. I løpet av juni var jeg på to møter på posten, og hadde i grunnen all god grunn til å dele denne nyheten på bloggen. Men likevel, gjorde jeg det visst ikke. Hvorfor? Jeg tror nok det rett og slett bare var at det å skrive det gjorde det alt for sant.

Løftet om hjelp og konkrete planer gjorde underverker for sommeren min. Jeg følte jeg kunne ta litt mer ferie, som alle andre, og dette er i stor grad det som gjorde sommeren så vellykket, men likevel delte jeg det ikke med dere. Fordi jeg var fremdeles usikker. Jeg følte et enormt press for å takke ja, så en liten del av meg var helt sikker på at jeg skulle dra, men spiseforstyrrelsen vil jo ikke. Alle som har erfaring med spiseforstyrrelser kjenner til den voldsomme ambivalensen. Ta den fra meg/la meg ha den. Gi meg kontrollen/ta fra meg kontrollen. Det er en evig diskusjon.

Etter hvert som sommeren gikk, begynte heldigvis motivasjonen å komme til meg sakte, men sikkert. Jeg kom meg ut av en lammende depresjon, og kunne kjenne på livet igjen. Og med tiden begynte jeg å venne meg til tanken på å skulle godta at andre skal bestemme hva og når jeg skal spise, hva jeg får lov til, og ikke minst vektoppgangen... For min største frykt lå i dette: Når jeg ser frisk ut, tror alle at jeg er frisk.

Det er overhodet ikke en ubegrunnet frykt, for jeg har vært der. Jeg har sett uforskammet frisk ut, og samtidig hatt det så vondt inni meg at jeg ikke visste min arme råd. Og jeg fikk høre det hele tiden. Dere aner ikke hvor vondt det er. Å fortelle meg at jeg ser godt ut på utsiden når sjelen vrenger seg i smerte, er som et spark i magen.

Tenk om du lå feberhet med lungebetennelse og brystsmerter, men likevel våknet en dag og så helt uforskammet frisk ut. Tenk å da få høre fra et titallsmennesker: "nei, så godt å se at du er bedre, kom nå stikker vi på fjelltur!" Det kan nesten ikke måle seg med skammen over å forklare at du ikke har krefter til å reise deg opp av senga som følge av psykiske lidelser, men det er like fullt vanskelig. Det finnes så mange sykdommer man ikke kan se. I alle fall spør hvordan det går hvis du virkelig vil vite, har du aldri hørt at man ikke skal skue hunden på hårene?

Vel, nok om det, og videre med min lille fortelling.

Vi nådde august. Og den nye måneden ar nådeløs. Den ribbet meg av livsglede, tok fra meg kamplysten, motivasjonen og viljen til å kjempe. Nok en gang havnet jeg i depresjonens daler.

Det finnes så mange som skriver om depresjon, men det kan ikke fullt ut forstås av en som ikke har vært der selv. Og ingen kan se det mørke hullet i meg gjennom dataskjermens korte setninger om Pottermore og fine sanger. Selv finner jeg heller ikke ordene til å formidle, når dagene tilbringes horisontalt, når jeg gråter fordi genseren er så flekkete at den må byttes ut. Når mine nærmeste ikke lenger tør å pushe meg til å gå i dusjen, eller bli med ut et sted.

Så ligger man der da. Dagesvis i strekk, med gløden tappende ut av seg, liter for liter. (For et menneske kan romme så mye glød av det fyller badebasseng fra en ende til annen.)

Jeg fikk dato og klokkeslett. 23. august, klokken ti. Fremdeles kviet jeg meg for å blogge det, enda det nærmet seg med stormskritt. Og det var jo en god nyhet, var det ikke?

Jeg visste ikke lenger. Jeg kunne knapt bry meg mindre. Etter hvert gikk det over. Jeg begynte så smått å bry meg: Jeg skulle nemlig ikke sette mine ben innenfor døra på post 4 i noen som helst nær fremtid.

En stund var mye usikkert. Jeg fortsatte å dale nedover, mens jeg i samråd med behandler konkluderte at dette er ikke tiden for å ta fatt på kampen mot spiseforstyrrelsen, akkurat nå går det ikke. Etter hvert prøvde vi å legge opp alternative strategier. Akuttinnleggelse i forkant, utsettelser, samarbeid, vi skulle ordne dette på et vis.

Endelig følte jeg at jeg ble hørt. Det skulle ordnes, det måtte det. Jeg kom ikke til å bli sittende hjemme med et minkende hjerte, jeg kom til å få hjelp.

Denne erkjennelsen virket som magi på meg. Jeg var ikke lenger alene mot det store mørket. Og med flere krigere i ryggen, kunne også jeg heve sverdet!

Det første jeg sa til meg selv var at her kan jeg ikke sitte lenger. Jeg må vekk og bort selv om jeg ikke orker. Så vet du hva jeg gjorde? Jeg tok selv initiativ til å stikke! Å dra dit humla suser, kan man kalle det.

Jeg er så heldig at jeg er velsignet med verdens beste pappa, som er lett å få med på hva enn det skal være, noe jeg nesten glemte et øyeblikk, og ikke visste helt om vi fantaserte på alvor eller spør. Heldigvis var det alvor, og neste morgen pakket vi bilen og kjørte avgårde.

Vi kjørte på svenske veier, svinset inn på polet ett minutt før stengetid, og hele verden var på vår side denne lørdags formiddagen. Kanskje bortsett fra renget, men det gjorde ikke så mye.

I Østersund leide vi oss en campinghytte, hvor vi spilte brettspill, "grillet" inne, leste tegneserier og pløyde oss gjennom side på side i en quizbok.

Etter en god natts søvn, pakket vi sammen, satte oss i bilen og kjørte tilbake til Norge med orkester, henholdsvis Kaizers og Bo Kaspers, som soundtrack.

Og vet dere hva? I løpet av det drøye døgnet kom jeg til live igjen. Nå lever jeg.

Det er 22. august og jeg pakker kofferten. For i morgen skal jeg legges inn på Østmarkas spesialpost 4, og gjennomgå en tremåneders behandling for spiseforstyrrelser.

Nå er jeg klar.

Englevenner

2011-08-12T22:15:00.000+02:00

Hun mønstrer meg et øyeblikk eller to før hun spør: "hvordan går det med deg nå?", og stryker meg lett på armen. I rommet ved siden av høres latter og klirring i flasker, men i de korte sekundene er det bare oss to. Blikkene våre møtes, og rommer uendelig mye mer enn ordene jeg klumsete setter sammen til en setning. Jeg husker ikke helt hva jeg sier, men jeg ser at hun forstår hver flodbølge av smerte bak ordene mine, angsten som glimter i øynene mine når jeg ser en annen vei.

Jeg setter på et tappert smil og føler meg litt taprere også når jeg setter opp skjoldet igjen. For selv om jeg er helt alene bak panseret mitt, husker jeg at noen vet hvem jeg er bak det.

...

2011-08-12T21:58:00.000+02:00

Det er vanskelig å skrive noe fornuftig når Fornuften føles som en gammel venn jeg har kontakt med bare en sjelden gang.

This and that

2011-08-11T18:29:00.000+02:00

Hva jeg gjør om dagene?

Jeg hører MuggleCast vettu. For dem som ikke er frelst kan det kanskje høres litt rart ut å bruke dagen på det, men jeg sitter seriøst rett opp og ned i en stol og hører til jeg ler meg av stolen. Noen ganger ligger jeg i senga da.

(Nerd, jeg? Forresten, pek og le litt av pappas "peacetegn" da. Fine pappan min)

Men i går hadde jeg fest faktisk. Og det var sånn:

(Det var ikke bare for syns skyld altså, det var for synets skyld)

Til Maria når hun er lei seg

2011-08-09T18:05:00.000+02:00

Jeg kvier meg for å legge den ut, fordi jeg er en evig perfeksjonist. Men jeg gjør det likevel, fordi en rask gjennomførelse ikke skal stå i veien for sjelen i et bilde.

Til Sandra og andre som har det litt vanskelig

2011-08-08T12:47:00.000+02:00

Jenta du møtte i byen eller et annet sted

2011-08-05T00:36:00.001+02:00

Hun våkner skjelvende enda hun sovnet med klærne på. Rommet er mørkt og puta er våt. Gråt hun seg i søvn igjen? For trøtt til å stå opp, drar hun av seg dongeribuksa og pakker dyna tettere rundt seg.

I drømme kjemper hun en fånyttes kamp mot tyngekraften, bena er som ambolter og kofferten hun prøver å slepe med seg er så tung at hun ikke kan rikke den. Uten noen forklarlig grunn innhentes hun av en panikkfølelse, hun skriker etter hjelp og hiver etter pusten, men kommer seg ikke av flekken.

Neste gang hun våkner er det heldigvis morgen, men hun kjenner seg ikke uthvilt. Angsten som overmannet henne i drømme ligger ennå som en hard masse i magen. Og skyen. Den tunge, mørke skyen som alltid er der når hun våkner. Det eneste hun vil er å sove igjen, selv om hun er lys våken.
Kroppen kjennes seig og gir henne en fornemmelse av lammende følelsen i drømmen; den er for tung til å løfte.

Det tar henne i overkant av en time å hente fram viljestyrken til å sette seg opp i sengen, før hun omsider reiser seg og tusler ut på badet. Hun møtes av det samme gamle bildet, det hun aldri kommer seg bort ifra. Ei mørkhåret jente reflektert i et støvete glasspeil. Hun minnes på alle de latterlige forslagene om å snakke til sitt eget speilbilde om morgenen, og fnyser. Som om den lille utblåstningen av luft satte i gang en helt annen følelsesmekanisme, begynner hun tvert å gråte. Uten å helt vite hvorfor. Var det synet av henne selv? Eller var det bare tanken på å se seg ferdig, og ta fatt på enda en ny dag?

Hun kommer seg ikke ut av huset før langt utpå ettermiddagen. Formiddagen har forsvunnet i et virrvarr av følelser, halvhjertede forsøk på å få klistret på en anstendig væremåte, et upåklagelig ytre. Første lag med sminke ble grått bort, andre lag ble fjernet i en hjerteskjærende fortvilelse, bare fordi de ikke ble "bra nok". Ingenting i klesskapet hennes så ut til å passe, det meste fikk henne til å se lubben ut, og da hun til slutt fikk på seg en blomstrete kjole, føltes det så innmari feil. Men hun biter det i seg. 17:45 knyter hun på seg de høyhælte skolettene, før hun snur i døra. Det er som om selve lufta tar kveletak på henne, og på et eneste utpust er all energi som forsvunnet.

"Rekker ikke bussen, bli en halvtime for sen", taster hun raskt inn på mobilen med øvede fingre. Det sviende nederlaget legger seg over skuldrene hennes, men hun kapitulerer ikke enda. Hun venter.

Den neste halvtimen går uten at hun vet helt hvordan, har hun bare sittet der?

Vel fremme i sentrum møter hun noen, det er ikke så nøye hvem, og hun koser seg, men er raskt ute med å si fra om at hun ikke kan bli så lenge, hun må "rekke en buss". De trasker rundt i byen en stund, kanskje setter de seg på en café, eller så shopper de et par-tre svært unødvendige ting og blir litt gladere enn før.

"Så godt å se at du er blitt mye bedre!", sier en av de andre, og hun vet ikke helt hva hun skal si, men smilet er godt øvd inn, så hun bare smiler, før hun må rekke den der bussen. "Hadebra, det var kjempekoselig å møte dere igjen!"

HP ftw og herregud for en geek

2011-08-05T00:13:00.001+02:00

For litt siden, vet dere. Eller, herregud, det er lenge siden. Men i hvert fall, da. Vi var på Harry Potter-premiere!

Og siden jeg først er inne på Harry Potter, og skal prøve å ikke nerdespamme bloggen min så masse, så må jeg bare tipse dere om http://www.pottermore.com/. Kan med glede meddele at jeg er "granted early access" under brukernavnet ShadowIce55, så watch out! Jeg kommer nemlig ikke til å forlate Pottermore på noen dager tvert jeg kommer inn. Det kan ikke bli annet enn fantastisk.

Må nok skuffe/glede (stryk det som ikke passer) dere alle med at jeg fremdeles er temmelig i Harry Potter-modus. I dag har jeg for eksempel hørt noen episoder PotterCast, og denne episoden minnet meg innmari på hvorfor jeg elsker Harry Potter-bøkene, i all dere kompleksitet.

HP ftw!

Om å komme seg ut og å være betatt og ekstatisk

2011-08-05T00:12:00.000+02:00

Jeg har mange blogginnlegg på lager. Nei, ikke ferdigskrevede, lagrede kladder, men ferdigformulerte setninger og funderinger, viktige tema som spiller på repeat inni topplokket og bare venter på å finne veien ut av fingrene og ned på tastaturet.

Det første jeg vil fortelle om, er et par seiere og ikke minst minneverdige opplevelser jeg har hatt denne uka. Til tross for tunge dager, har jeg nemlig kommet meg opp og ut, og vært på konsert! Ikke bare én, men to! Og tror du ikke den ene til og med var en dobbelkonsert?

På mandag var det duket for Kaizers Orchestra i Borggården. Etter å ha brukt omtrent hele dagen på å grue meg, og være på nippet til å heller tilbringe kvelden på sofaen, kom jeg meg omsider avgårde. Vi var tidlig ute, så vi måtte stå og vente en god stund, hvorav jeg brukte det meste av tiden på å vurdere om jeg bare skulle dra hjem igjen. Men så, dere, så kom Kaizers på scenen.

Alle bekymringer var som blåst vekk, og jeg ble øyeblikkelig metamorfert til en hylende fjortis. Janove er mitt kryptomitt og mitt prozac samtidig. Snakker om betatt!

For anledningen så jeg forresten slik ut:

Eller, nå lyver jeg, jeg er fæl til dette, i sannhet så jeg vel heller slik ut:

Som om ikke dette var nok, var jeg også på konsert i går! Jeg må innrømme at jeg var enda nærmere å bli hjemme denne gangen, men jeg kunne rett og slett ikke svikte min gode venninne, Maria, så jeg kom meg til sist avgårde. Denne gangen ble heldigvis mitt labre stemningsleie som blåst bort, straks den herlige frøkenen møtte meg på bussholdeplassen! Vi banet oss vei inn i Borggården, hvor det var masse folk, men av en eller annen grunn god plass helt foran, hvor jeg i tillegg var så heldig å finne et knippe slektninger, så der stod vi, helt inntil gjerdet, bare få meter fra hr. Thomas Dybdahl selv!

Adressas anmelder påstår at Thomas Dybdahl og Bjørn Eidsvåg ikke passet sammen, men I beg to differ! Dette var en konsertopplevelse over all forvetning! For noen typer, dere. Makan.

Gratulerer med dagen, Simon!

2011-08-01T13:47:00.001+02:00

I dag fyller min store lillebror hele 20 år! Legg igjen en gratulasjon da vel :)Dagen feires med jordbær og Kaizers-konsert - kan det bli bedre?

Gratulerer, Simon!

(trykk for stor verson)

Og etter noen lille-Simoner er det kanskje på sin plass å presentere store-Simonen, musikeren!

http://www.myspace.com/makeshiftmartyrs

MIN bror, dere, min bror!

"Ta hverandre i hånda, og hold"

2011-07-24T01:26:00.000+02:00

(Kilde: www.dagbladet.no)

Akkurat i det jeg holdt på å miste troen på menneskeheten ble jeg overøst med håp - for en verden vi lever i! Ett kaldt hjerte har vekket en enorm varme i så mange andre. I går var det vondt å leve, i dag banker hjertet mitt enda sterke, for alle som ikke lenger gjør det.

22.06.2011

2011-07-24T01:05:00.000+02:00

Det er som om alt jeg sier står i helt feil proporsjoner i forhold til virkeligheten. Det finnes rett og slett ikke ord sterke nok til å formidle det grusomme, uvirkelige, forferdelige vi alle har måttet ta innover oss. Jeg vet ikke hva jeg skal skrive, hva jeg skal prøve å si, men ett aldri så lite budskap har jeg.

Midt i all elendigheten blomstrer det en kjerne av håp. For mens netthinnen overbelastes med bilder av sårede ungdommer, bomberuiner og drapsmenn, ser jeg også sterke taler fra våre overhoder, bilder av blomsterhav, fakler, og mennesker som støtter hverandre.

Sjokket over å være vitne (om ikke øye-) til en slik hendelse i lille, trygge Norge kommer forsatt i bølger. Det er som om all verdens elendighet plutselig samlet seg i et eneste stort tordenvær med massive lynnedslag i Oslo og på Utøya denne helgen. Ennå er det absurd, det siger stykkevis inn i bevisstheten. Her, her his oss.

Samtidig varmer det hjertet mitt å se solidariteten det har vekket i oss alle. Vi står sammen. Og vi står sterkt.

Addiction

2011-07-23T01:31:00.000+02:00

Om været, nok en gang

2011-07-18T02:28:00.000+02:00

Som om uværet raser rundt meg der jeg står midt ute på et åpent område uten noen mulighet for ly. Regnet pisker meg i ansiktet, i øynene, blinder meg. Jeg kan ikke høre for tordenbrakene, kan ikke bevege meg for stormkastene som slår meg overende hver gang jeg prøver.

Jeg har paraply, men hva hjelper vel det? Den er bare til frustrasjon når det ikke går an å bruke den.

When you still feel small even though you've grown

2011-07-14T02:22:00.002+02:00

Tilbakeblikk: En frisk blogg-Lise

2011-07-11T01:11:00.000+02:00

For å gi noe til dere som kanskje ikke er like fanatisk på Harry Potter-fronten, tenkte jeg å heller skrible noe ord om det o så forlystende tema dere alle interesserer dere veldig for: meg!

Neida. Joda.

Dere skjønner det, at jeg kom plutselig til å lure på hva jeg blogget om før, før det overhodet handlet om sykdom og elendighet, var jeg overhodet en interessant person? Egentlig er det ikke så farlig, faktisk, for jeg har bestemt at jeg skal finne tilbake til, og ta vare på, de sidene av meg som er Lise, og ikke psykdom.

Det viser seg jo at dere heller ikke nå kommer unna det store tema på dagsorden nå for tiden - Harry Potter:
http://barfot.blogspot.com/2008/08/duduuudududuuududuuuuuduuu-du-kan.html

Ikke minst var jeg innmari ivrig på å lage lister:
http://barfot.blogspot.com/search/label/Lister

Jeg har jo vært særdeles flink til å skrive innlegg om at jeg ikke har noe å skrive, det er ikke noe nytt akkurat:
http://barfot.blogspot.com/2008/11/igjen.html
(og i starten hadde jeg en greie med å alltid inkludere bilder av noe totalt tilfeldig)
http://barfot.blogspot.com/2008/07/noe-spennende.html

Dere skulle bare sett hvor mange worddokumenter og notatbøker som inneholder noe som simpelt som ord:
http://barfot.blogspot.com/2008/11/sjokilade.html
http://barfot.blogspot.com/2008/08/never-regret-anything-that-made-you.html

Innimellom lot jeg som om jeg hadde noen som helst peiling på foto:
http://barfot.blogspot.com/2008/08/skapamatrfotograf.html

Innlegg som dette er på sitt vis vondt å lese:
http://barfot.blogspot.com/2008/05/sommer_29.html

Men så ser jeg jo også skriverier som dette, og husker at verden ikke er svart-hvit:
http://barfot.blogspot.com/2008/06/selvtilliten-p-topp.html

Nå forventer jeg overhodet ikke at dere skal klikke dere gjennom alle disse meningsløse innleggene, for dette gjorde jeg mest for meg selv, men for nye lesere kan det jo være fint å bare titte innom et par og bli kjent med en litt mer lisete Lise.

Et par gode gamle kan vel kanskje huske at dette langt ifra er min første blogg. Når jeg en gang leter frem den eksterne harddisken, skal jeg prøve å få rotet fram noen rettelig gamle innlegg jeg forhåpentligvis kan ha en backup av. Fra de gode gamle, counter-clockwise og Fine Tinen. Secerno og Tilovi. Tider, tider.

Her er forresten fra et innlegg jeg hadde glemt fullstendig. Har jeg, Lise Emilsen Klevstuen vært gæren nok til å lage en videoblogg? Se og LE. Ikke med meg, men AV meg. Med meg... Oi, det ga like lite mening som videoen:

Rewind: Accio Deathly Hallows

2011-07-11T00:25:00.000+02:00

Warning: Kun Harry Potter

På tide med et gjensyn av Hank Green's fenomenale youtube-suksess, "Accio Deathly Hallows"! Enjoy:

Har ikke tall på hvor mange ganger jeg satt og hørte denne den sommeren. Som forresten var 2007, Ingeborg! Er det mulig...

Det var forøvrig første gang jeg, som muligens ikke var en fullverdig fan, ærlig talt, hørte den velkjente "Harry = Horcrux"-teorien, og derfor syntes jeg etter at boka kom at denne sangen bare var enda mer hysterisk bra. "What if Harry's brain is a horcrux", og enda bedre "What if Voldemort kills Hedwig just for yux". Memories, memories.

Grillfest og potterisk transe

2011-07-10T14:58:00.001+02:00

I går var det på tide med sommerens grillfest, et lite, men trivelig selskap:

I dag er det sånn vær som egentlig innbyr til å gjøre noe; 22,5 grader og overskyet, men jeg tenker det blir Harry Potter i dag også. Jeg er snart ved veis enda. Det er Half-Blood Prince som står for tur, og den er og blir min absolutte favoritt! Det er rart med dette "gjensynet" jeg driver med, fordi jeg er så smertelig klar over at det er i forberedelse til den aller aller siste, føles det som om jeg ser dem for siste gang! Tirsdag kommer jeg til å bli den siste "første", men jeg skal da vel se dem igjen! Likevel, det føles som en alt for stor ende.

Jeg har vel smått om senn kommet fram til at dette må bli en Harry Potter-sommer, så det ikke bare blir en smertefull avskjed - etter filmene står bøkene for tur, og for ikke å snakke om alle MuggleCast-episodene jeg skal høre. I skrivende stund har jeg fremdeles åtte og en halv epiosode jeg har tenkt å høre gjennom før tirsdag kveld... Det kan bli en utfordring.

Men jeg tar den! Herifra er det full potterisk transe før midnattspremieren skal toppe det hele!

Hodet fullt av tanker

2011-07-08T19:00:00.000+02:00

Nei, det heter ikke det altså, jeg måtte bare ha en tittel på innlegget sånn i farta.
I hvert fall. Jeg har kommet meg over en STOR barriere i dag. Det vil si, jeg begynte i går, men det sitter om mulig enda lenger inn å faktisk fullføre noe. I dag har jeg gjort det. Jeg har for første gang i hele mitt liv (som jeg kan huske i alle fall), malt et ordentlig bilde med ordentlig maling på ordentlig lerret. Et maleri, liksom!

Selvpining: "Hogwarts will always be there to welcome you home"

2011-07-08T13:04:00.000+02:00

"No story lives unless someone wants to hear it."

Griner meg gjennom dagesvis med avskjed jeg nå:

Harry Potter-eufori og inspirasjonskick

2011-07-08T00:59:00.005+02:00

I dag var det over tjuesju grader og jeg elsket det. Det var rulleskøyter på terassen og Bon Iver og Fleet Foxes byttet på å være herre over et stereoanlegg som gikk på full guffe. Det var tur med Tuva og Camilla og Tira. Det var mye sommerfint.

Men mens gårsdagen var ganske ekstatisk, har dagen i dag vært mer Lise-preget. Alt i alt har den vært kjempefin, for all del, men jeg har vært Lise på godt og vondt. Det ene øyeblikket legger jeg femti grandiose planer på en gang og slår hjul på plena, fem minutter etterpå finner jeg meg selv liggende på gulvet mens tårene triller. Innimellom slår realiteten meg så hardt i brystet at det svartner litt for meg, i overført betydning, men det går bra.

For jeg har heldigvis de andre Lise-delene også, som kan bli helt euforisk av en liten kreativ impuls, og som lever seg så til de grader inn i Harry Potters univers at jeg blir helt lykkelig bare over å ha evnen til det. For det er sannlig ikke alle forunt.

Som nevnt hadde jeg jo vett til å slå fra meg dette med 7 bøker på 7 dager, men er godt i gang med 7 filmer, og har kastet meg ut i et annet prosjekt av noenlunde samme kaliber. Jeg har nemlig ikke hørt MuggleCast på et halvt år, så jeg bestemte meg plutselig for å høre alt jeg har gått glipp av før filmen kommer! I dag har jeg hatt med meg ipaden omtrent overalt og kommet meg gjennom to episoder. Jeg blir så glad av å føle meg som en del av et helt fan-rike!

Når det gjelder filmene har jeg nå sett Prisoner of Azkaban, og fikk en helt ny opplevelse av filmen. Jeg har naturligvis sett den utallige ganger, og vet jeg likte den i alle fall litt bedre sist enn jeg gjorde før. Tidligere har jeg ikke vær så begeistret for denne, og følt at den var film-franchisens sorte får, på den dårlige måten. Men i dag elsket jeg den! Nå som jeg så den tett på Chris Columbus' første filmer, fikk jeg sett den på en helt annen måte. Jeg er en av de få som elsker Chris Colombus' tolkninger, og ble beyond skuffet av Alfonso Cuarons totale omveltning av hele Potter-universet. Meg og forandringer vet du, det tar litt tid før de kjennes okei. Etter å ha brukt en god del år på å akseptere Cuarons kunstneriske, langt mer eksperimentelle tilnærming til Harry Potter, kunne jeg endelig virkelig nye det. Jeg kommer aldri, aldri til å slutte å fnyse og riste på hodet over flyvende "face-sucking" dementors, Lupins stygge bart, eller den hengslete skalla varulven, men alt i alt er filmen så estetisk vakker at man bare kan drømme seg fullstendig bort i de ulike scenene. Det er faktisk ikke verdens undergang at historien beveger seg milevis unna det man kunne forventet av den i utgangspunktet så informative historien, for den fungerer utrolig bra som film. Bok er bok, film er film.

Og her må jeg bare legge ved en link til alle og enhver som har sett denne filmen. Av alle tekster på hele det store vide internettet er dette min absolutte favoritt, seriøst:
Harry Potter and the Prisoner of Azkaban in Fifteen Minutes

Jeg har en tendens til å snakke meg litt bort når det gjelder Harry Potter, men dere får bare bære over med meg, i alle fall en ukes tid til.

Etter et besøk fra KART, hadde jeg dessuten et kreativt rush. Jeg tok endelig motet til meg, plukket opp penselen, og klæsjet avgårde på et lerret. Ingen vidløftige intrikate bilder, bare en enkel akryltolkning av en ferdig tegning, men den er ikke helt ferdig enda. Men uansett hvordan sluttresultatet blir, er jeg fornøyd, for dette var en enorm barriere for meg.

Utpå kvelden var jeg ute og syklet, og kjente at den der muren jeg blokkerte ut alt av inspirasjon med, raste ned stein for stein, og endelig, endelig, kunne jeg ønske ideene velkommen igjen. Når jeg blir inspirert, popper bildene opp i hodet mitt som kviser på en fjortis, haha, nei, snakker om dårlig sammenlikning. Som... regndråper i tordenvær? Sommerfregner på nesetippen? Gåsunger rundt påsketider? Herlighet... Poenget er - jeg kan tegne igjen!

Håper det varer.

Ett ord: Bittersweet. Og noen fler.

2011-07-07T00:18:00.004+02:00

Vet dere hva? Jeg har det fint! Det skulle jo strengt tatt bare mangle med så gode forutsetninger: En hel enebolig og hund for meg selv, sommervær og Harry Potter-premiere like om hjørnet. Men for alt jeg visste kunne det blitt mer: ansvar for en hel enebolig og en hund alene, regn og tiltaksløshet. Heldigvis ble det alternativ nummer en, og det er så herlig!

Jeg storkoser meg, uten å ha gjort noe særlig, jeg har rett og slett hatt ferie. Tuva henger i bena mine døgnet rundt og sover med meg i mamma og pappas digre seng, og er så kosete og selskapssyk at jeg helst vil ha henne for meg selv alltid. Harry Potter-ånden er kommet så innmari over meg at jeg tilbringer sikkert halve døgnet langt inn i min egen Hogwarts-verden.

Hittil har jeg ikke gjort så mye mer enn å nyte været, grillet kyllingfilet, svinset rundt i sommerklær og sett et par Harry Potter-filmer. Jeg har enda ikke kommet meg gjennom en eneste uten at tårene har trillet. BITTERSWEET! Kan nesten ikke tenke på at den aller siste filmen snart er her, jeg kommer til å bli helt knust. Hele byen er full av plakatene med "it all ends", og jeg har seriøst lyst til å grine hver gang jeg ser dem.

Jada, jada, det er bare en film. Men alle som kjenner meg vet at jeg har fulgt dette universet fanatisk i 10-11 år, det er ikke noe man plutselig bare kan legge fra seg! Jeg kommer til å være dramaqueen til tusen når film-franchisen takker for seg, men vet du meg hva, det skulle bare mangle!

Er det bare meg eller skriver jeg helt elendige innlegg når jeg er i godt humør?

Lise og Tuvis på "ferie"

2011-07-04T08:13:00.004+02:00

God morn i stuggu. Neida. Joda. For få uker siden var jeg vanligvis oppe for lengst på denne tida (08:13 i skrivende stund), men i dag var øyelokkene temmelig tunge da jeg veltet meg ut av senga. Hvorfor jeg er oppe så fordømt tidlig? Jeg og Tuvis har sett avgårde de seks resterende familiemedlemmene stuet inn i en taxi på vei til Værnes. Det høres kanskje litt voldsomt ut med en familie på åtte, men den er en anelse utvidet. Det er rett og slett ikke til å komme utenom at det som en gang var to store og fire små har vokst opp og inkludert en stykk kjæreste og en hund. Man kan tross alt ikke regne familien Emilsen Klevstuen uten å telle Hege og Tuva!

Men tilbake til poenget da. Nå er det bare Tuva og Lise. Lise og Tuva i hele eneboligen, Lise og Tuva i Trondheim, Lise og Tuva i Norge. Riktig nok ikke helt enda hvis man skal være helt korrekt her, men de andre er i hvert fall på vei til det store utland!

Her skal vi kose oss mutters aleine i ei drøy uke, og sant og si er dette noe jeg har vært svært spent på. Ikke bare skal jeg ta meg av denne hunden, men jeg skal også ta meg av meg selv helt på egenhånd. For all del, jeg elsker å være alene i blant, jeg er den første til å uttrykke misnøye rundt bosituasjonen vår (forestill deg 7 stykker som prøver å lage seg frokost på et 6 kvm kjøkken med en hund løpende mellom bena), men det er jo ikke bare bare å være helt helt alene i over en uke. Dere skjønner det, at alle mine nærmeste venner også fant det for godt å reise bort den samme uka! Hele slekta og alle mine nærmeste venner er utilgjengelige. Ergo må jeg underholde meg selv, og for en med store tendenser til å falle inn i depresjoner, er det en viss risiko for at hele helga blir tilbragt i sofaen.

Men de siste dagene har huset naturlig nok vært temmelig kaotisk, med seks personer som styrer rundt og pakker og ordner til alle døgnets tider, mens jeg for det meste har sittet i min lille sofakrok og akket og uffet meg, og nå... det er så godt å være alene! Det som kunne blitt skremmende og ulidelig ensomt har i løpet av den siste uka blitt noe jeg har gledet meg enormt til.

Jeg har heldigvis tatt opp litt av kontakten med gamle skolevenner og bekjente, mast meg til å treffe mennesker jeg aldri treffer, men som jeg gjerne vil treffe, og jeg har lagt alt til rette for at dette skal bli en ferie for meg også.

På kjøkkenet har jeg tatt frem kjøkkenmaskinen og har i alle fall et par ting klare som skal bakes og fryses, i stua er det allerede tatt frem staffeli og malesaker i tilfelle jeg skulle få lyst til og tørre å prøve meg (det sitter innmari langt inne, men det gir meg i alle fall en god følelse å ha det der, det lager liksom en kreativ atmosfære), og i dag tenker jeg å rigge opp et lite treningshjørne med yogamatte og vekter. Dessuten har jeg tenkt meg ut filmer å se, Johannes sin data med TV-serier kan nås fra min, Simon sin er koblet til TV'en i kjelleren, og for ikke å snakke om alle DVD'ene med TV-serier jeg ennå ikke har fått sett. Dette kan jo ikke bli annet enn bra!

I et øyeblikks galskap fantaserte jeg om 7 bøker og 7 filmer på 7 dager, som den beste Deathly Hallows-oppvarmingen noensinne, men når jeg fikk tenkt meg om... Kanskje litt urealistisk? Man kan jo drømme! Litt Harry Potter skal det nok bli, kanskje ikke 7 bøker, men 7 filmer, det kan du banne på.

Hvorfor/hvorfor ikke/ambivalens/skam og bitterhet til tusen + litt motivasjon?

2011-07-02T00:50:00.007+02:00

Hvorfor vil jeg bli frisk fra min spiseforstyrrelse?

Det kan høres ut som det er et enkelt spørsmål, og ja, jeg har mange fornuftige svar å gi, men de er ikke nok. For utenforstående kan sikkert dette elsk/hat-forholdet være omtrent ubegripelig, og det er kanskje ikke logisk eller rasjonelt, men for dem som lever med det, er det realiteten.

Veien mot friskhet utløser en enorm ambivalens. Selvfølgelig er det ingenting jeg heller ønsker enn å fri meg fra spiseforstyrrelsens lenker, og jeg kan stadig vekk drømme om et problemfritt forhold til mat - som når man er bedt i bryllup og bare vil hjem og legge seg under dyna mens de andre spiser kake, eller når en hel ferie går i vasken fordi det blir for uvant, for uforutsigbart. I disse stundene kan jeg gråte en hel foss av bitre tårer, fortvilt over alt hun tar fra meg.

Det som kanskje er vanskeligere å forstå, er alt hun gir meg. Hun er en trygghet, en støttepillar i en verden jeg opplever som et sammensurium av kaotiske følelser og uhåndterlige situasjoner. Som en hånd å holde i. Hun hjelper meg med alt jeg synes er vanskelig. Hun roer meg når jeg er redd, trøster når jeg er trist, smerter når jeg er destruktiv. Hun gir meg pauser fra en stor og skummel verden jeg ikke orker å forholde meg til, hun lar meg ta avstand fra kroppen. Den stygge, ekle kroppen.

Selvfølgelig finnes det utallige gode grunner til å kjempe imot hendene hennes, som tross alt har innmari skarpe klør, og guts til å kvele hvis hun vil. Men det er vanskelig å finne dem som er gode nok. Det er klart det er verdt det, å få en hverdag hvor ikke hver minste lille tanke kretser rundt mat og kropp, å kunne spise og hygge seg med andre mennesker, å kunne makte det evige svelge-tygge-beholde uten at tilværelsen raser sammen, å ha energi til å komme seg opp og ut og bekjempe alle de andre smådjevlene, å kunne gå i butikken og prøve klær som ikke faller av eller henger på. Det er verdt det! Men er det nok?

Jeg har funnet min grunn. Jeg har endelig løst den lille koden til tankefloken som fikk meg til å innse hva som er viktig for meg.

Det jeg aller mest kunne tenke meg, er å være venn med kroppen min. Jeg har lyst til å stå opp om morgenen, sprette opp av senga, se meg i speilet og være glad i kroppen min. Ikke akseptere eller tolerere, jeg har lyst til å like kroppen min, faktisk like kroppen med alle skavanker og småfeil. Jeg vil ha en kropp som skal tilhøre meg, som skal føles som meg, uansett om jeg kan ta rundt lårene mine eller om magen henger ut over buksa. Jeg vil like den ikke for utseendet, men fordi den er meg, og ved å bli glad i en så stod del av meg selv, kan jeg kanskje bli litt gladere i den delen som ikke heter kropp også.

Tenk å kunne se på kroppen min som en forlengelse av sinnet, som en del av meg som må pleies og tas vare på. Tenk å vri hele dette kroppsprosjektet rundt, og heller gjøre det jeg kan for at kroppen min skal ha det bra. I stedet for å ødelegge den, kunne jeg brukt tiden på å pleie den, gi den næring og holde den friskest mulig. For jeg tror det går an, jeg tror det er et realistisk mål. Å vri hele prosessen totalt rundt, å snu hat til elsk, snu ødelegg til reparer, snu saboter til hjelp. Hjelpe kroppen å nå sitt potensiale, for den kan ha det så mye bedre enn nå! Hva galt har den egentlig gjort meg? Ingenting. Ergo, logisk sett, burde jeg unne den alt godt.

Men jeg gjør det ikke. Jeg straffer den, og synes ikke jeg fortjener noe som helst. Hvordan er det egentlig mulig, å fremdeles tenke det, etter alle disse romantiserende planene? Spiseforstyrrelsens lurerier strider imot hver form for logikk.

Du er ikke verdt noe.

Du fortjener ikke å ha det bra.

Du burde skamme deg.

Jo, jeg er verdt noe! Jo, jeg fortjener å ha det bra! Jeg bare håper med hele mitt hjerte at jeg snart kan begynne å tro på det. For jeg får det ikke helt til enda. Og jeg skammer meg.

Om å vanne frøene selv og å være interessant

2011-07-01T01:25:00.004+02:00

Når det går så lang tid som dette mellom innleggene, er det enten fordi jeg ikke orker å skrive, eller fordi jeg har mye å skrive. Nå er det sistnevnte! Når det begynner å spire og gro noen ideer inni hodet mitt blir det merkelig nok veldig vanskelig å sette penn til papir, eller i dette tilfellet fingre til tastatur. Det er nok den evinnelige prestasjonsangsten som banker på. Straks jeg begynner å tenke ut ting å skrive om, tema å berøre, blir jeg innmari redd for å "sløse bort" ideen på dårlige innlegg, så jeg venter og venter, holder igjen til det engang skal komme et tidspunkt hvor jeg føler meg kreativ og inspirert nok til å skrive et ordentlig godt innlegg. Men det skjer jo bare en halv gang hver blå måne.

Saken er jo den, at hvis jeg bare setter meg ned og hamrer løs, så blir det jo alltids ett eller annet. Bare se her, allerede ett og et halvt avsnitt om å ikke få til å skrive, et tema jeg allerede har berørt til det kjedsommelige her på bloggen. Når jeg først kommer i gang, kommer jo ordene som perler på et spindelvev.

Problemet er nok snarere det å innstille dette akk så kompliserte hodet på å skrive en tekst som kanskje ikke holder mål etter Lise-standarder, men som jeg likevel skal akseptere nok til å legge ut for offentligheten. Det burde ikke være så vanskelig, ettersom dette er en personlig blogg, hvor dem som har lyst til å lese leser, og enhver som ikke finner innlegget mitt interessant enkelt og greit kan klikke seg videre.

Men jeg vil så gjerne være interessant. Jeg vil ikke være enkel og dum, jeg vil være supermenneske, et komplisert og mystisk vesen som alle gjerne vil komme under huden på. Ikke en helt vanlig ungdomsvoksen som skriver "kommer" to ganger i samme setning, dropper aksenten på "ideer" eller bruker uttrykket "tema å berøre" flere ganger. Jeg skal liksom være for god for sånt, jeg.

Mulig jeg har nevnt dette før, men en ting det alltid frustrerer meg voldsomt at alle misforstår, er en slags grunnholdning jeg har: De fleste tror at sosial angst utelukkende handler om å være redd for hva folk tenker, på den måten at man er redd for å bli tenkt stygt om, og redd for å stikke seg ut. Jada, jeg kan også ha mine øyeblikk, men min leveregel lyder som følger:

Jeg er ikke redd for å skille meg ut, jeg er redd for å ikke gjøre det.

Til min følgesvenn

2011-06-23T21:50:00.004+02:00

Det er ikke
de kalde hendene dine rundt halsen min
i det jeg strekker meg etter dørhåndtaket
som får meg til
å hate deg

Ikke munnbindet
du strammer
så jeg ikke får
puste

Det er ikke alt du hindrer meg i
jeg ikke kan
tilgi deg for

Det er lenken rundt halsen min

23. juni 2010

2011-06-23T15:25:00.005+02:00

I dag er det ett år siden jeg første gang så innsiden av veggene på akuttpsykiatrisk avdeling. Ett år siden første gang jeg følte meg tatt på alvor. Ett år siden første gang jeg virkelig følte meg sett.

Det har skjedd mye siden det, på godt og vondt. På en side, kan man si jeg havnet lagt dypere ned etter dette, men på den annen side har jeg kommet langt. Når jeg ser tilbake på sider jeg har skriblet ned på denne tiden, når jeg husker det forvirrede pikesinnet som ikke visste opp og ned på noe som helst, vet jeg at noe i meg har blitt sterkere siden da.

Nå står jeg sterkere på mine egne to ben. Jeg vet i større grad hvem jeg er og hva jeg har å kjempe mot. På den tiden visste jeg ikke. Jeg levde i en fullstendig kaotisk tilværelse som ingen andre fikk ta del i. For meg var det et voldsomt sjokk å komme inn i psykiatriens verden, å plutselig skulle åpne seg til en hel masse nye mennesker. Jeg var redd. Livredd.

Jeg ber om at følgende utdrag leses med respekt, og med viten om at ordene ble skrevet av en helt annen jente enn jeg er i dag.

24. juni 2010

"Jeg er fortsatt redd, men ikke helt ute av kontroll, som i går (...) Jeg fortjener ikke å være her. Dette er en plass man kommer til hvis resten av verden er helt uutholdelig, og det er ikke min. Så hvorfor er jeg her da? Fordi jeg ikke gidder å ordne opp i livet mitt selv, jeg gir heller opp og tar opp plass og tiden til mennesker som burde bruke den på noen andre.

Når det er sagt så føler jeg meg ganske usynlig til samme tid. For jeg har jo gitt opp. Jeg har gitt meg over til angsten og tør ikke gjøre noe som kan få meg bedre. (...)

Når jeg kjenner etter er jeg redd for å bli sendt hjem, så det må vel bety at akkurat nå... vil jeg faktisk være her.

25. juni 2010

Ny dag, nye muligheter? Jeg vet ikke. Jeg er redd. Ble vekket av en ny dame som virket veldig trivelig, men hun er ny. Det er så mange nye mennesker hele tiden at jeg blir helt ør i hodet! (...)

Men det verste, verste, verste er det å skulle snakke. Jeg kjenner at jeg så inderlig kunne tenkt meg å snakke med noen, ensomheten gnager seg inn i beinmargen. Men jeg klarer det ikke! Det er ikke ordene som stokker seg, det er tankene, som om den stor svart vegg bare deiser ned mellom tankene og meg hver gang jeg får sjansen. Ingen andre enn meg vet hva som foregår oppi hodet mitt og hva jeg trenger. Og hvis jeg ikke klarer å formidle det, hva da? Hva da...

26. juni 2010

Er ikke helt i slag til å prate så mye i dag, kjenner jeg, men tenker at jeg sikkert burde presse meg til det... Problemet er bare at det omtrent bare er usammenhengende vrøvl som kommer ut, jeg sitter bare og venter på spørsmål jeg ikke klarer å svare på. (...)

Jeg begynner så smått å forstå hvilken lang og tung vei jeg har å gå når det kommer til å dele hva jeg føler. Det er så mange ting jeg ikke forteller som ligger som et blylodd inni hjertet mitt. Men hvordan sier man det? Hvor henter man ordene fra?"

Jeg har fortsatt vanskelig for å finne ordene, men jeg prøver, og jeg har fler enn før. Jeg har fortsatt ikke kvittet meg med det evig tilbakevendende "vet ikke", men jeg har akseptert det, jeg vet nå at det er lov å ikke ha svar på alt.

Å se tilbake på side opp og side ned, skriblet i løpet av kalde juninetter gjør meg litt trist, for jeg husker så smertelig godt hvor alene jeg var, og hvor alene jeg ville være. Men det er ubeskrivelig godt å se at disse ordene tilhører ikke lenger Lise, 22 år gammel. De tilhører fjorårets Lise, og jeg er faktisk ikke henne lenger. Jeg har tatt noen dårlige valg og og gått noen mørkere veier, men jeg har også lært.

Psykiatere og psykiatri

2011-06-19T21:21:00.001+02:00

Du som bare synes du har noen kilo ekstra og tror en ny kropp blir noe å vise fram i sommersola

2011-06-19T12:50:00.004+02:00

En sjelden gang får jeg komplimenter for kroppen min. Jeg, med en alvorlig undervektig kropp, møter i blant jenter som er misunnelig, og det skremmer meg. Normalvektige jenter som ser på seg selv som "store og stygge". Og det er jo ikke rart. Vi idealiserer den tynne kvinnekroppen, og jeg fatter ikke hvorfor. Rent objektivt er det ikke estetisk vakkert med utstikkende ribben og rumpe med søkk i. Men hvis man vil, ser man bare den smale midja og den lange halsen. Og kjærlighet gjør blind, eller hva?

Men husk det du glemmer å se. Åpne øynene for det du lukker dem for.

Er du en av dem som tror du blir lykkeligere bare du blir tynn? Er du en av dem som gjerne vil slanke bort hvert gram av underhudsfett til bikinisesongen? Er du en av dem som allerede er slank, men bare skulle likt å kvitte deg med et par ekstra kilo?

Du som tror du kommer til å like kroppen din bedre om du bare var litt tynnere:
Du kommer til å mislike kroppen din mer og mer for hvert gram du taper. Hver kilo ned er en kilo for lite. Straks du kan skjelne hoftebena innser du hvor lite tydelig de faktisk er. I det du kan se den første gropa mellom ribbeina, er det ingenting du vil mer enn å se fler. Du blir aldri bra nok.

Du som tror det er pent å være tynn:
Du ser deg blind på andre, men du gjør det ikke på deg selv, det lover jeg. Ja, du blir slank, og lårene dine rører ikke lenger hverandre, men hva med alle leddene som plutselig buler ut, kroppsfasongen som ligner en liten gutts, hodet som blir alt for stort. Du ville kanskje bare ha tydeligere muskler? Vi ser ikke musklene for senene som blir så alt for tydelige.

Du som ønsker du ikke lenger hadde bollekinn:
Synes du virkelig uthulede kinn er penere? Jaja, kanskje gjør du det, men resten av ansiktet ditt kommer ikke til å bli pent. Du trodde kanskje at huden ble penere om du spiste lite og sunt? For lite mat er for liten næringsstoffer, og huden din vil ikke bli glatt og babyaktig som du drømte om, den vil bli uren som en tenårings, og kanskje flasse av. Øynene dine mister gløden, og leppene sprekker. Og nevnte jeg skjegget? Åjada, du får faktisk skjegg. Dunete hår begynner å vokse der bollekinnene forsvant, og kanskje også på ryggen.

Du som bare vil bli sunn og tynn:
Sunn og tynn går ikke sammen. Bare minimal undervekt kan ødelegge kroppen din. Den har ikke energi nok til å opprettholde alle funksjoner, fettlagrene blir for små. Du mister menstruasjonen. Jaja, hva så? Uten menstruasjon - ingen fruktbarhet. Du kan bli beinskjør, du kan få mangelsykdommer, og blir så langt ifra sunn som du kan få det. Alle jenter bør ha en fettprosent på minimum 20%, det er det som er sunt, ikke synlige muskler.

Og til slutt, du som tenker at jammen dette gjelder jo ikke meg, jeg er jo ingen syltynn anorektiker, jeg er ikke like tynn som henne, jeg kommer ikke til å bli så tynn:
Mange, mange av dere tar feil. Straks din BMI tipper under 18,5 står du i fare for å oppleve alt dette. Første gang du sammenligner kaloriinnholdet i de to knekkebrødene, kan være skrittet ut i spiseforstyrrelsens helvete. "Jamen jeg blir i hvert fall tynn?". Det skal du ikke være så sikker på. De aller, aller fleste med en spiseforstyrrelse er normalvektige eller litt overvektige. Og de kan være like syke, eller sykere.

Det jeg prøver å si er vel... Tenk deg om! Vend blikket fra modellene med stankelben og se opp på menneskene rundt deg: Hvem vil du egentlig være? Den syltynne fjortenåringen med blikket i bakken, eller den lattermilde attenåringen med bollekinn og stjerner i øynene?

For min skyld... tenk deg om.

(Uten tittel)

2011-06-19T10:48:00.003+02:00

(Uten tittel)

Så du
smilet som brast
da du sa
"jeg kan ikke likevel"?

Hørte du
jenta som gråt
da du
ikke kom?

Kjente du
det hun kjente
da hun sa
"det går bra"?

"Det går bra."

Godt vær, godt å være

2011-06-09T17:37:00.003+02:00

I dag tuslet jeg ut fra Østmarkas idylliske område etter en særdeles god samtale, hvor behandler K konstaterte at han hadde aldri sett meg i så god form!

Med et smil om munnen var jeg godt rustet for hverdagens utfordringer, og jommen tror du ikke jeg møtte en med en gang. Gående mot meg på fortauet kom ingen ringere enn Ingeborg.

Gjett om jeg hadde kolibrier i magen da jeg plutselig var ansikt til ansikt med ei jente jeg lenge har beundret, men aldri har møtt. Stikkordet var nok aldri hadde møtt. Men vet dere hva? Jeg snudde ikke og rømte fra situasjonen. Jeg så ikke en annen vei og lot som om jeg var luft. Jeg smilte og hilste, vi klemte og jeg fortalte hvor bra jeg har det, for det har deg, og det var fint!

Men tilbake til samtalen da. Jeg tror, krysser fingrene, stoler på K og håper vi begge har rett, at jeg er ut av depresjonen! Det lammende svarte teppet som hindrer meg i å stable meg på bena og opp av sofaen, som ikke lar meg leve. Jeg er så glad!

Nå kan dere gjerne overøse kommentarfeltet med smilefjes og gledestårer (jada), men jeg føler nesten jeg må presisere én ting. Jeg er ikke frisk. Jeg skriver sjelden om diagnoser, eller egentlig aldri, men depresjonen var den mest åpenlyse, den mest hemmende, og den er jeg kommet meg ut av. Men den var ikke sett på som hovedproblemet mitt. Når jeg har blitt innlagt, har jeg vært veldig deprimert, men behandlingen min er stort sett ikke depresjonsrettet.

Beklager om dette ødelegger den positive ånden i dette innlegget, men vit at dette ikke er noe jeg går og tenker på. Jeg er veldig klar over at jeg har mange problemer, men nå er jeg lykkelig over å ha kvittet meg med/fått en pause fra denne enorme byrden, det er bare litt viktig for meg å bli sett som den jeg er, for som jeg sier i forrige innlegg, er det lett å se smilet mitt og trekke vidløftige konklusjoner. Men NÅ har jeg det bra, dere!

Og for å avrunde med noe fint igjen da. Som dere sikkert vet har jo sommervarmen nådd Trondheimsområdet, og er det noe som får meg i godt humør, så er det det. Men, det er enda en ting! Foruten sol og sommer, er det et annet værfenomen som får adrenalinet til å pumpe rundt i Lisekroppen...

En lyd i det fjerne...

Dette er meg under påvirkning av torden og lyn! Og det var ikke bare de buldrende drønnene som tok oppmerksomheten min her, vi snakker storm i kastene, regn og hagl i ett, og dette kombinert med den berømmelige sommervarmen.

Men nå lyver jeg litt. Eller bare unnlater å meddele den hele og fulle sannheten. Dette var nemlig bare meg etter ett drønn og noen sekunder med fossende regn. Noen sekunder etter dette igjen, mens familien løper rundt og lukker vinduer som slamrer hjem, løper Lise ut på terassen, jubler og hviner og ler og hopper opp og ned, mens de andre ikke en gang kommer nært nok døra til å få lukket den igjen. "Dette var Lise seks år som kom tilbake igjen", sier mamma, og jeg ler enda mer før jeg gir henne en våt klem.

Jeg har det bedre nå

2011-06-09T00:46:00.003+02:00

Jeg har det bedre enn jeg har hatt det på lenge. Kanskje et år.

For noen dager siden irriterte jeg meg voldsomt over alle som lirte av seg fraser som "så godt å se at det går bedre med deg", "så bra at det går framover", og så videre og så videre... For en smilende ettermiddag trenger ikke å bety framgang, noen hyperaktive kveldstimer betyr ikke at jeg faktisk har blitt bedre.

Antakeligvis er det følelsen jeg kjente på dette tidspunktet som gjør at psykisk syke kvier seg veldig for å "innrømme" at de har det bra. For det gjør man. Det er fryktelig skummelt å skulle kunne formidle at "nå har jeg det greit", for da får man gjerne responser som dette. Og da er det helt naturlig at man blir livredd for å ikke bli forstått, ikke bli sett, ikke tatt på alvor.

I mars, da jeg var veldig syk, hadde jeg flere latterkramper enn jeg noensinne har hatt på en så kort periode. Heldigvis hadde jeg lært meg at det lønner seg å være ærlig. Jeg kunne for eksempel si at "egentlig er jeg veldig sliten, men nå går det kjempefint!". Jeg var fullstendig klar over at det bare var et tidsspørsmål før latterkulene ville gå over til gråt og angstanfall, men jeg var flink til å nyte øyeblikkene, omstendighetene tatt i betraktning.

Men det er fremdeles vanskelig. Alle dere jeg har rundt meg til daglig er ikke helsepersonale, dere ser meg ikke til alle døgnets tider, ingen får være vitne til stundene hvor jeg blir liggende utmattet på det varme badgulvet eller kaster vannflaska mi veggimellom. Ikke fordi jeg absolutt skal gjemme meg, men fordi jeg vil at verden skal kjenne friske Lise! Jeg vil veldig gjerne kunne nyte øyeblikkene, og ikke minst kunne si at NÅ har jeg det fint, og mene det, uten at fint skal bety frisk.

For jeg er ikke frisk. Jeg er syk, og har en lang, lang vei å gå.

Men nå, i dag, etter en jevnt stigende opptur, endelig, endelig, endelig, kan jeg si at ja, det går framover. Jeg har det bedre nå!

Jaja, why not

2011-06-06T19:48:00.004+02:00

Jeg er jo rar og teit og morsom på en sånn litt bra måte innimellom også. En gang i blant stikker nemlig Lise hodet opp av Lisekroppen.

På fest er jeg foreksempel sånn:

(Kan det være derfor jeg lider av en smertefull strekk i låret? Neida, helt sikkert ikke...)

Også i helgen da. Dere vet jo hvilke tider det er. Det er Harry Potter-tid!

(Harry Potter-nerd? Jeg det?)

Jeg er ikke sånn kjempefan som sitter oppe hele natta og leser, og kler meg ut på premierer og sånt altså.

(Jo.)

Så her sitter jeg om dagene da, kjeder meg skikkelig og ser på kostymer:

(Og nettene kanskje noen ganger.)

Trenger jeg nevne at jeg er litt gira?

(u)trygt

2011-06-03T20:43:00.003+02:00

Fanget i mitt eget hode
er jeg på en annen klode

Om varme ord og flasker

2011-06-02T09:15:00.005+02:00

Først og fremst må jeg få dele med dere hvor overveldet jeg er over alle fine responser fra så mange lesere. Dere skulle bare visst hvor langt inn i meg det trenger seg, hvor godt jeg gjemmer på gode ord og tanker, hvor lenge de spilles om og om igjen som fra en båndopptaker i loop, inni hodet mitt. Takk!

Jeg har det litt bedre. Latteren ligger ikke lenger så dypt begravd, og ordene kommer litt lettere. Det meste er som vanlig en utfordring, og hverdagen er veldig sykdomspreget, men jeg er litt Lise også. Blant uhensiktsmessige handlinger er jeg også litt flinkere til å ta vare på meg selv. I stedet for å bli liggende på det varme baderomsgulvet når jeg fryser, fyller jeg varmeflaska og kryper opp i et fang eller tuller meg inn i et pledd. Jeg tar medisinen min helt av meg selv, og ser TV i stua på eget initiativ. Det er ikke så verst, det.

Disse små tingene er livsviktige for meg akkurat nå. Det er ganske mye som skjer, mye å tenke på og ta stilling til, noe som forårsaker et aldri så lite tankekaos, som vanlig. Men denne gangen er jeg flink. Jeg snakker og diskuterer og analyserer opp og ned i mente, jeg lytter til andres fornuftige ord når mine egne følelser tar over, og vet samtidig at jeg må høre på min egen stemme. Jeg vet hva jeg må gjøre, men jeg vet ikke hvordan jeg skal klare å gjøre alt med hele meg. Det er steg som må tas, holdninger som må jobbes med, angst som må temmes, og ikke minst motivasjon som må finnes.

Den som leter skal vel finne?

Lise Monstersbane Klevstuen

2011-05-24T10:13:00.006+02:00

Nå for tiden er jeg "syke Lise". Jeg er Lise "Dirrefot" Klevstuen, hun som gråter når hun trår opp på vekta, hun som kaster mobilen i veggen og krøller seg sammen under lag på lag med tepper. Hun som stadig vekk beslutter å "gi opp", tyr til destruktive handlingsmønstre og blånekter når noen forsøker å hjelpe. Selv om hun egentlig vil ha hjelp. Selv om hun egentlig vil kjempe med tenner og klør. Selv om hun egentlig vil være snill, både mot andre og mot seg selv.

Det er bare litt vanskelig å finne håpet, og motet til å kjempe. Noen ganger er det bare gjemt under en ubeskrivelig tung bør, en boble tykk og solid som mur på alle kanter.

Men bak muren, inni alt det tunge et sted, ligger et glimt av noe, noe som holder bena mine på bakken, som febrilsk strekker ut hendene til alle gode mennesker jeg har rundt meg, og tror på å en dag bli Lise "MONSTERSBANE" Klevstuen.

For det finnes en annen Lise. En Lise som en sjelden gang hopper fram og trekker på smilebåndet. Det er henne jeg skal finne igjen.

Som får meg til å smile

2011-05-18T16:42:00.004+02:00

(Beste Sara i vømmølsang)

(Lisepose og tingelingbling)

(Julegaver)

(Store hunder)

(fine rom som er mine)

(pepperkakemummihuset)

(kokkekunstneren og sommersol)

Sol ute, sol inne, sol i hjertet, sol i sinnet, sol, men noen regnværsskyer og laber bris, det skulle da bare mangle

2011-05-18T11:18:00.004+02:00

Vet dere hva? Jeg smiler. Sola skinner inn det store vinduet, men akkurat i ansiktet har jeg skyggen fra verdens søteste alveballong.

Mange små ting har løftet humøret litt: refleksjoner over den såkalte livshistorien, kveldsbesøk i går av en god mamma, en fin ballong, en hyggelig nattevakt og en god samtale med behandler. Men vet dere hva som virkelig gjor det? JEG SOV. Jeg sov hele natten gjennom, i overkant av syv timer, og det var som å stå opp til en annen verden.

Noen ting er selvfølgelig utenfor min kontroll, og følelseslivet finnes fremdeles der inne, men jeg har hentet frem den lille gløden. Vær så, vær så snill, la den bli, jeg trenger den!

Oppdatering og litt sovehåp. God natt.

2011-05-17T23:35:00.002+02:00

Det blir bare noen få ord i dag, fordi jeg har skriveinspirasjonskrampe i hjernen. I går fikk jeg nemlig i oppgave å skrive min egne kronologiske livshistorie, og dere vet jo meg, jeg er ikke akkurat god på å fatte meg i korthet! Men jeg tror det ble bra, og når jeg endelig fikk gjort det, gjorde det noe med meg. Jeg priser meg lykkelig for disse vonde tingene som faktisk har gitt meg evnen til å reflektere!

Store deler av dagen har vært innmari vonde og vanskelige, men redningen kom da verdens beste mamma ringte i et kritisk øyeblikk, og stod på døra en halvtime senere med gode klemmer og en alveballong!!! Den satte jammen meg et smil på et utgrått ansikt.

Egentlig hadde jeg planer om et innlegg med litt mer håp og motivasjon enn tidligere, for det er definitivt en liten glød der inne et sted, om enn ikke så stor. Min underernærte fornuft har fått noen seiere i dag, og klart å finne tak i noen av disse små tingene som enda finnes langt bak følelseskaoset. Det finnes et lys, og det finnes en fremtid. Jeg måtte visst lete litt i fortiden for å finne dem.

Men en ting som virkelig har hjulpet meg akkurat nå, er DERE!

Gode miljøkontakter, trygg familie, oppmuntrende venner og bekjente, herregud som de bryr seg alle sammen! Jeg skylder dere å bry meg litt selv også.

Etter litt mas fra en mamma med litt mer fornuft i behold enn enkelte andre, og en blidspent nattevakt, ser jeg fram til en god natts søvn med litt hjelp av de små hvite for en gangs skyld! Så blir kanskje morgendagen litt lettere. Kanskje.

En formiddag uten filter

2011-05-16T15:55:00.003+02:00

Jeg skal forsøke igjen. Lisehjernen er et veldig komplisert sted å oppholde seg, så man blir rett og slett litt redd og forvirret i blant.

I dag har jeg hatt en temmelig dårlig dag. En sånn hvor jeg faktisk blir skremt selv av min egen oppførsel, for hvor ble det egentlig av Lise oppi det hele? Noen ganger er jeg tydeligvis ikke i stand til å reagere med noe som helst annet enn følelser. Det var plent umulig å hente fram noen form for fornuft, hver eneste tanke var gjennomsyret av depresjon og psykdom, og jeg hadde rett og slett ikke kontroll.

Etterpå ble jeg forsikret om at jeg er så lite utagerende til vanlig, at når jeg kjenner at jeg mister kontrollen totalt, så er det visstnok mer som normalen for mange andre. Det er jo lov å bli sint i blant. Men det får konsekvenser hvis man overhodet ikke finner den fornuftige stemmen langt der bake!

For i dag var den som blåst bort. Jeg hadde ikke det fnugg av fornuft, og lot følelsene ta fullstendig overhånd. Full av frustrasjon stormet jeg ut fra behandler og personale og så meg ikke tilbake så mye som et øyeblikk. Jeg så rødt, fortvilelsen var et faktum, og jeg hadde INGEN intensjoner om å fortsette å kjempe, ikke for min egen del, ikke for noen andres.

Bag'en ble pakket, døra smelt igjen, mobilen drylt i veggen, før jeg temmelig hysterisk gikk målbevisst bort til vaktrommet, fremdeles hikstende og meddelte at jeg vil ikke være her lenger! Det er ingen vits, JEG VIL HJEM. Heldigvis for tilskuerne kom vi oss tilbake inn på rommet, hvor jeg fortsatte min tirade om at det var null vits for meg å være der, jeg gjorde jo ingen innsats uansett, og kom aldri til å bli bra, og hadde ingen mål med noe som helst, så hvis jeg bare skulle ha det jævlig, kunne jeg like gjerne være hjemme, i min egen destruktive verden.

Det ble en temperamentsfylt samtale. Til slutt gikk jeg med på å vente med å rømme ut i "friheten" til jeg hadde ny samtale med behandler, og i løpet av den tiden rakk stormen å roe seg.

Jeg gikk fra raseri og fortvilelse til å bli rett og slett skremt og veldig lei meg. Det er nesten så jeg ikke aner hvor disse utbruddene kommer fra. For jeg vet at i det øyeblikket jeg uttalte alle disse ordene, mente jeg dem med hele meg. Jeg hadde virkelig ingen planer om å prøve i det hele tatt, jeg ville bare gi opp.

Det er ikke sånn at jeg har funnet motivasjonen eller håpet igjen, men jeg har funnet fornuften. Selv om jeg føler at jeg ikke har noe å kjempe for, så er jeg nødt til å fortsette å prøve, jeg har jo ingenting å tape på det. Ja, det er vanskelig, ja det er så tøft at jeg ikke kommer meg gjennom en eneste dag uten lange tåreperser, men jeg må prøve. Jeg vet ikke hvor veien går, hva målet mitt er, men jeg har alt å vinne på å sette det ene benet foran det andre, gjøre som jeg blir bedt om, og lytte til fornuften som faktisk er innom i blant.

Spiseforstyrrelser svekker den kognitive funksjonen, mangel på motivasjon hindrer framgang, depresjon gjør en tiltaksløs... Kanskje spiller alt dette en rolle, kanskje ikke. Uansett hvor håpløst det kjennes, finnes det faktisk ingen rasjonelle grunner til at jeg skal gi opp. Hvorfor jeg absolutt skal sabotere for meg selv forstår jeg ikke selv heller, men jeg vet i alle fall innerst inne at jeg er nødt til å forsøke å la være.

Så får steg to være å hjelpe meg selv i stedet.

(For å avslutte med et lite smil: Det er mye man kan si om akuttpost 4, men jeg har i hvert fall en vinduskarm å sitte i)

Fra en brun skinnstol på Østmarkas akuttpost

2011-05-16T13:42:00.002+02:00

Det var kanskje på tide å titte innom igjen etter noen dager uten internett, og legge igjen noen ord.

Denne gangen ble det visst ikke til at jeg annonserte det noe særlig, og strengt tatt har jeg vel ikke fortalt det til noen som ikke har tatt kontakt på eget initiativ. Men jeg har jo så mange supre mennesker som bryr seg selv om jeg trekker meg tilbake - tusen takk!

De siste dagene har det stadig vekk tikket inn meldinger på mobilen fra slekt og nære venner, og selv om jeg ikke er så flink til å svare, skal dere vite at jeg er enormt takknemlig!

Jeg har det veldig vanskelig nå, og sliter mest av alt med motivasjon. Tornadoen av følelser tar fullstendig over i blant, og det er vanskelig å finne mål og mening med noe som helst. Men jeg er på leting. Og dere skal vite at alle de gode ordene blir lagt i ryggsekken min og bært med på ferden. Vi kan si det sånn at jeg er på en reise, en skattejakt, på leting etter

M O T I VA S J O N

For hvordan skal man komme i mål hvis man ikke vet hva eller hvor målet er, hvordan skal man finne kreftene til å overhodet bevege seg når man ikke aner hvilken retning man skal gå?

Når man blir litt fortvilt og det føles ekstra håpløst

2011-05-12T00:17:00.001+02:00

Jeg er selvskader, nevrotiker, bulimiker og anorektiker, alt i en pakke. Det er min identitet, min løsning, mitt problem. Ville du lett etter kuren hvis sykdommen var deg?

Beina på jorda? Hæla i taket.

2011-05-08T22:31:00.006+02:00

Jeg har kanskje nevnt det nok at den siste tida har vært vond og vanskelig. Men nå tenkte jeg å formidle lyspunktene også, vi kan i alle fall si at de er det. For innimellom har jeg snudd fra det mørkeste dyp til de mest svimlende høyder, jeg har vært så hyper at jeg nesten har lettet fra bakken. Når jeg tenker meg om har jeg faktisk lettet endel fra bakken i blant.

(bare såvidt bakkekontakt på fest hos Lise Lotte)

I går stod jeg opp med nytt mot etter å ha svelgt skuffelsen over å kapitulere på fredagskvelden uten å så mye som komme meg ut av sofakroken da jeg egentlig skulle på konsert, og ikke minst etter å faktisk ha sovet omtrent en hel natt. Jeg skulle nemlig på bursdagsfest, og dette skulle jeg klare. Litt opp og ned går det jo, men det meste av dagen hoppet jeg omtrent rundt, og startet "festen" for meg selv allerede i femtiden, noe som kanskje ikke var det lureste, men jeg kom meg i alle fall i vei, og jeg er så stolt!

(Leende Lise på bursdag hos "Mosa og Kjeven", bilde av Ann-Kristin Glørstad)

Forrige gang jeg opplevde dette var sist uke, da jeg av ymse grunner tok til å føle meg som verdensmester. Jeg var virkelig uovervinnelig der jeg plutselig satt og omtrent spratt opp og ned foran dataskjermen og besluttet å hive meg på en zumbatime, etter å ha slått ihjel tid med å knipse mengder av bilder av meg selv.

(hva ellers skal man gjøre, liksom)

Jeg skal innrømme at fornuften kanskje er som blåst vekk når jeg har disse "kickene" mine, men jeg velger å la det passere litt, for det er så herlig når det varer. Her er jeg vant til å tilbringe det meste av dagen tullet inn i pledd i en armkrok eller passiv foran dataskjermen, også kommer disse øyeblikkene hvor jeg bokstavelig talt hopper mer enn jeg står stille.

Once in a blue moon tar jeg litt av.